…å være publikum på “DealNoDeal” var en prøvelse. Fem stive klokketimer på en trebenk, ikke godt for min stive rygg. To episoder, kun avbrutt av en halvtimes pølse- og do-kø-pause. 26 oversminkede og visstnok vakre “vertinner” med hver sin koffert, inneholdende et pengebeløp fra 50 øre til 3 mill kr. En absolutt overivrig innspillingsleder som gjorde sitt ytterste og litt til for å engasjere og styre publikum. I meste laget, spør du meg.
En deltager i hver episode, bare middels morsomme, med familie og venner på plass som rådgivere. Og så en programleder, Sturla Berg Johansen, som surret og rotet i manus så mye måtte tas om igjen. Tidstyv! Men samtidig var det han som var beholdningen, underholdningen, og da i pausene hvor han drev improvisert gjøgling. Som imitator - glimrende, som programleder - medioker.
Spillet? Litt statistikk, litt psykologi, litt gambling og mest gjetting. Litt store penger, men aldri til slutt. Det ble med drømmen, selv om jeg syns begge deltagerne må være fornøyd med utbetalingen. Den var seks-sifret, dvs bedre timelønn enn for oss tilskuere :-|
Minner om denne fra Monthy Python: “You came from nothing, you’re going back to nothing, what have you lost? Nothing!”
I ettermiddag skal jeg ut på en alvorlig prøvelse, tror jeg. Jeg skal være med datter og hennes klassevenner på innspilling av Deal or No deal på Tv2. Det tror jeg blir en annerledes affære enn mange av ungdommene tenker seg.
Bakgrunnen for at vi skal dit er ikke at vi (jeg) synes det er så rasende morsomt å være med på tv-innspillinger, heller ikke har jeg noen overdreven lyst til å være linselus på Tv2 (been there, done that). Nei, grunnen er at vi (dvs de, skoleelevene) får penger for det, penger som skal gå til klassetur i 10. klasse. Med andre ord et aktverdig formål. Det er ikke det.
Det som irriterer meg er at dette er usannsynlig dårlig betalt. Tv2 betaler 100 kr for hver av oss. Det høres jo tilforlatelig ut, få 100 kr betalt for å bli underholdt. Men hele greia kommer til å vare i fem timer, og da syns jeg det begynner å ligne med på tortur enn underholdning. Og dårlig timelønn. Vi skulle lett ha klart å finne bedre betalte dugnadsjobber på annet vis. Men det er bestemt, og det er bindende påmelding, så da så.
Det blir selvsagt en haug med opptak, om-igjen-opptak, le-på-komando-når-dere-ser-latter-plakaten, harde vonde stoler med dårlig beinplass *urk*, lite eller ingen servering. Jeg ser for meg at smilet kommer til å være noe anstrengt etterhvert.
Det blir en prøvelse. Men Goodwill har vært igjennom prøvelser før.
Personstriden i LO er avblåst, det er ikke lenger nødvendig for Arbeidstilsynet å granske, alle konspirasjonsteorier kan legges i fryseboksen, for nå er det klart, saken har tatt en ny vending, Ingunn og Gerd-Liv er venner igjen!!
TUPPEN OG LILLEMOR
Tuppen og Lillemor bor gård i gård;
begge har øyne blå, lysegult hår,
sløyfer i flettene, sløyfer på sko,
forkle med lomme på har de begge to.
Hjem i fra skolen pent hånd i hånd
daglig de knytter “evig vennskaps bånd”.
Men plutselig en dag kom de opp å slåss,
“Nå får du aldri mere komme hjem til oss!”
Du få’kke leke mer i våres gård!
Jeg er’kke venner med deg mer.
Jeg skal skli på kjeller-lemmen,
mens du står utenfor og ser.
Du får’ke klyve mer i våres trær
for jeg er’ke glad i deg!
Du får’ke leke mer i våres gård,
når du er så slem mot meg.”
Veien til skolen var fryktelig lang
da de gikk hver sin vei for første gang.
Time på time gikk - ikke et ord!
Begge var på gråten. Sorgen var så stor.
Men i det siste store frikvarter
kan ikke Lillemor greie det mer.
“Tuppen! Jeg angrer så på det du vet.
La oss være venner i all evighet.
Kom å bli med bort i våres gård!
Vær’ke sinna på meg mer!
Vi skal skli på kjellerlemmen,
mens de andre står og ser.
Du kan gjerne klyve i våres trær.
Det skal bare du og jeg.
Kom og bli med bort i våres gård,
for jeg er så glad i deg!”
Denne helgen har vært en fin en. Sol og fint kaldt vær, og fint skiføre. Det har jeg da også utnyttet, både lørdag og søndag. Deilige lange turer, sånne hvor du virkelig kjenner at skiene glir og teknikken sitter. Det er da det er godt å være skiløper.
Middagsgjester lørdag kveld, gamle studiekamerater som vi har holdt kontakten med. Verdifullt. Svinefilét i fløtesaus, rødvin til, deilig :-)
Nå er det blitt søndag kveld. En litt vemodig kveld, fordi helgen er over, igjen. Mandagen er nær, men ennå ikke her - enda litt tid til å kose seg i stua med en bok. Paulo Coelho’s Pilegrimsreisen. Har ikke kommet helt inn i boken ennå, men Coelho’s fortellerkunst ligger i hvertfall der i tykke lag. Leseopplevelse!
I natt sender NRK en times konsertopptak av Chuck Berry fra 1972, live fra BBC-Theatre i London. Der spiller han alle klassikerne, Maybellene, Rock’n Roll Music, Roll over Beethoven, Johnny B. Goode. Det skal jeg se - og ta opp!
Idag er mannen 80 år - og spiller fortsatt. Som en liten smakebit legger jeg ut en video jeg fant på YouTube. Chuck Berry og John Lennon i duett, også det i 1972. Johnny B. Goode - vilt, vakkert og rått. Med duckwalk og det hele :-)
I det siste har det dukket opp noen underlige skapninger i enkelte rundkjøringer i Østfold. Det er snakk om hunder. Ikke viltre og bjeffende slik vi er vant til å se dem, neida - helt stille og rolige. Ja faktisk stive som stokker, bokstavelig talt, ettersom de er av tre, melder NRK.
Dette er noe som skal være kommet over grensen fra Sverige, der de dukket opp i fjor. Den første skal ha kommet som en solidaritetsaksjon, etter at en betongfigur av en hund, laget av kunstneren Stina Opitz, bestilt og plassert av Linköping kommune, ble ødelagt. Kunstneren lagde en ny i metall, men så begynte noen å snekre og utplassere flere hunder, såkalte “Rondellhunder”.
Fenomenet har spredd seg, er observert helt nord til Kiruna og så langt sør som til Barcelona - og nå også i Norge.
Goodwill synes dette er artig! Men en ting lurer jeg på - hvordan klarer de å formere seg? Og så skulle jeg likt å se hvordan spill levende katter reagerer på disse kjekke, staute hundene :-D
Noen ganger kommer livet deg i møte med overraskelser. Noen ganger små, noen ganger store, noen ganger leie, noen ganger gledelige.
Idag fikk jeg en gledelig overraskelse på vei hjem. Det piper i mobilen, jeg åpner selv om jeg kjører bil. Det er fra datter, hun skriver at hun lager pannekaker, om jeg kan svinger innom butikken og kjøpe saft?
Selvsagt kan jeg det. Og jeg smiler fornøyd der jeg kjører videre. Hun vet hvordan smelte sin far :-)
Jeg skal vel ikke være den som klager over at det har blitt vinter, så dette er ikke et klageskrift. Men det var altså 19 kalde da jeg stakk nesa ut døra i morges. Strengt tatt ikke noe å klage over, men bortskjemte som vi er denne milde vinteren reiv det godt i neseborene. Avisa ble hentet fortere enn svint, og den ble lest til frokost tett ved ovnen på kjøkkenet. Veden ligger klar ved peisovnen for fyring til kvelden.
Heldigvis startet bilen, og heldigvis funket varmeapparatet, og heldigvis funket kaffeautomaten da jeg kom på jobb, så dette kan fort bli en fin dag selv om det er bikkjekaldt ute!
Idag har jeg vært ute på ski! Nysnøen som kom igår og idag har gjort at det ble ganske fine forhold i løypene i Østmarka. Mange turgåere ute, så da jeg stakk ut i fem-tida var løypene fine, føret supert (blå ekstra) og det var bare å suse innover lysløypa.
Gerd-Liv Valla har opplevd tidenes tøffeste mediestorm den siste uka, sier Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund. Han trekker sammenligningene tilbake til Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland og Tore Tønne.
Den tanken har jeg også tenkt. Altså, jeg tror ikke at det er røyk uten ild her, og det har kommet så mange historier fra ulike hold som støtter opp under Ingunn Yssens versjon, så den tror jeg på. Kokkvold sier da også at hun er skyld i det selv.
Men media har også ansvar. Minnene fra Tønnesaken står tydelig for meg, jeg er ikke i tvil om at det var pressen som drev ham ut i den desperate handlingen. Er de sikre på at de ikke gjør det samme nå?
Pressen og media har ansvar for å få fram viktige saker, avdekke kritikkverdige forhold. Men de har også ansvar for å beskytte dem det gjelder for urimelige belastninger. Valla er som hun selv sier ingen pusekatt, hun er knalltøff. Men selv de tøffe er bare mennesker. Det er en grense for hva de tåler også.
