At det har vært mye som har gått galt i Irak hersker det ikke tvil om!

Jeg vil ikke ta diskusjonen om det var riktig eller galt å gå inn i utgangspunktet, selv om jeg var kritisk også da. Hvilke eventuelle baktanker andre land måtte ha føler jeg meg heller ikke istand til å mene noe om.

Det er USA’s strategi, eller rettere sagt mangel på strategi jeg er kritisk til. De har vært der lenge nok nå til at de burde kommet opp med noe mer konstruktivt enn å pøse på med flere soldater, mer av det som allerede har vist seg feilslått.

Jeg mener Bush må lytte til sine egne, lytte til Bakerkommisjonen, og søke samarbeid framfor sololøp.

Så til sak: Som enhver kan gjette, støttet jeg inngangen i Irak.

Sett i ettertid kan vi være enige om at ting ikke har gått som man kunne håpe. I denne sammenhengen tror jeg det kan være på sin plass å spørre om målet med kampanjen var tilstrekkelig definert.

Det jeg hadde forestilt meg var definitivt et fastere grep om Bagdad allerede i starten. At man tillot at Hamurapis lover ble stjålet var intet mindre enn en tragedie. Hadde man hatt et fastere grep allerede fra starten, ville ikke opprørerne vunnet slik styrke.

Det jeg fryktet i hine hårde dager var følgende: Frankrike liker ikke å bli sparket ut fra et område de har sett på som i sin interessesfære. Rent praktisk snakket vi i alle fall om telekommunikasjon og olje. Her var Frankrike tungt inne. Jeg fryktet allerede før inngangen at Frankrike ville bidra i det skjulte til desstabiliserende tiltak. Hvorvidt landet reelt har vært inne og trent opprørere, eller gitt annen assistanse, vil vi neppe få vite på mange år.

Jeg vet på den andre siden ikke om det hadde vært mulig for amerikanerne å gå noe tyngre inn. Den politiske motstanden fra USAs tradisjonelle allierte har trolig vært en begrensning. Det måtte på død og liv ikke være en invasjon. Det måtte på død og liv ikke se ut som om USA gikk inn for å sikre seg olje. Det var så mye motstand mot enhver overbevisende maktbruk at de landene som gikk inn vanskelig kunne bruke den styrken og besluttsomheten som var nødvendig.

(Her tror jeg det er flere enn USA som bør ta seg tid til refleksjon. Jeg føler meg på ingen måte overbevist om at de motivene som kjennetegnet motstanden mot å gå inn på politiskj nivå var så mye mer hederlige enn de motivene som idag tillegges amerikanerne. La oss si at det skal skje utlysninger av gjenoppbyggingen av telenettet, og amerikanske selskaper er ute av bildet. Søknaden fra France Telecom ville trolig være sterk. Ikke bare har selskapet folk som kjenner landet. De har tegningene til det eksisterende nettet også.)

Ser vi så på selve inngangen, det vi visste på daværende tidspunkt, og det vi vet nå, så må det være lov å si følgende: Hussein benyttet seg ikke av en eneste av utallige muligheter til å fjerne mistankene om Iraks våpenprogrammer, samtidig med at han hadde en dokumentert historie med både utvikling og bruk av kjemiske våpen, samt et stort biologisk program. Fortsatt er det vel en god del av dette som man ikke VET hvor det tok veien. Destruert? Solgt? Gjemt unna?

Også her er det nok noen som burde gå til litt selvransakelse med hensyn til hvilke signaler de sendte til Hussein.

Det dummeste argumentet – som man desverre hører temmelig ofte – er jo at man angrep Irak for å få ned oljeprisen. Allerede før invasjonen leste jeg da om oljeanalytikere som uttalte at det å drive ned oljeprisen ikke kunne være et motiv – ganske enkelt fordi det enkleste i så henseende ville være å gjøre det motsatte – nemlig å oppheve sanksjonene og FNs akk så renslige Olje-for-mat-program.

Jeg synes det gir en litt merkelig smak i munnen hvis land som tidligere var så imot enhver innblanding nå skal inn.

På den annen side – hvis han fortsetter slik styrker han bare sjansen for at neste president blir en demokrat.

Hvis du er interessert kan du finne den her:
http://tiqui.blogg.no/150806210151_erosion_of_democracy__hykleren_b.html

Jeg tror det å søke hjelp i regionen er helt avgjørende. Det handler om å forstå menneskene og kulturen.

“Bush lytter heller ikke til kommisjonens råd om å søke bistand hos Iraks naboland Iran og Syria, opplyser en kilde til AP”

Det er vel åpenbart at han må søke råd hos noen i regionen, som garantert skjønner mer av irak og irakere enn hva USA selv gjør. Men de to som er nevnt der er jo erkefiender og med i ondskapens akse, og då går jo seff ikke det.