Goodwill

Endelig litt stang-inn for Norge også, mens svenskene furter som vanlig!

Grattis, Lars!

Vel hjemme fra ekstremvinteren i sør lå det her et hint fra Iskwew om en sak som ligger midt i gata for meg, nemlig skisport. Rettere sagt, skisport før og nå.

Frilanseren Øystein Lie skriver i Aftenposten 22. februar at TV er i ferd med å spolere gleden ved skisporten, og jeg kan bare si meg enig.

For å skape mest mulig drama, trekke mest mulig seere, har TV trukket skisporten innendørs og kjører nesten alle øvelser med fellesstart. Fart, action og dramatikk er mantraet, sykkelsport og skiskyting er forbildene, for de idrettene har jo vist seg å være mediavinnere og dermed sponsovinnere. Og skisporten henger seg på, for de (eller vi, for jeg er jo en del av den) vil ikke tape i kampen om oppmerksomhet. Vi vil være synlige for å tekkes sponsorer, for å vinne i kampen om rekruttene, for å få flere og bedre skiløpere, rett og slett.

Men funker det? Muligens, for rekrutteringen til skisporten er god, men likevel - liker vi det vi får presentert på skjermen?

Ikke jeg. Men så er jeg litt oppi åra da, og litt gammeldags. Jeg skal ikke trekke fram dekningen av ski-VM i Oslo i 1966 som noe godt eksempel, for der var det mye granbar å se, og forøvrig husker jeg lite fra det selv. Men jeg husker mye fra mesterskapene på 70 og 80-tallet, heltene Brå, Formo, Mikkelsplass, Ulvang og Dæhlie.

Spenningen som lå i skirenn med intervallstart, løperne måtte disponere løpene sine, sørge for å åpne hardt nok, men ikke for hardt, for da sprekker man, det var tv-bilder fra flere passeringspunkter ute i løypa, det var spenning om løperen kom tidsnok til å klare bestetid. Hvordan er utviklingen i løpet? Er Brå på vei oppover på listene, er han ikke i skuddet nå? Og Wassberg, ser ikke han kjørt ut, selv om han leder? Er han i ferd med å sprekke*?

Og hva med Mieto?

Alltid spenning, alltid en mulighet for at noe uventet kunne skje. Løperen kjemper mot klokka, konkurrentene og løypa, men mest av alt seg selv. Den kampen som foregår inne i hodet til femmilsløperen er fascinerende. Som langrennsløper og birkebeiner kjenner jeg den godt. Det er en evig samtale med seg selv, om å fortsette, fortsette og fortsette, ikke gi seg, huske at konkurrentene er like slitne. Holde farta opp denne motbakken, over toppen, stake seg i fart ut i utforkjøringa for noen sekunders hvile, og så kjøre på videre i neste bakke. Psykologisk krigføring med seg selv.

Idag er det annerledes. Sprint er forsåvidt ok, det er noe helt nytt og helt annerledes. Men langrenn, eller som Kristen Skjeldal poengterer - “lang - renn”, distanserenn, har blitt noe helt annet. 50 km med fellesstart er 45 km ren transport. Kjedelig. Så er det 2-3 km med posisjonering, og så skjer alt på de siste 2-3 km og i spurten. Artig når nordmenn vinner, men det gir meg ikke like mye som før. Unntaket er når “den siste sliteren” vinner, som Frode Estil i Oberstdorf i 2005. Jeg klarer ikke identifisere meg med den måten å gå langrenn på. Og de kårer ikke den til vinner som er best til å gå “lang - renn”.

Tilfeldighetene rår i litt for stor grad for meg. Selvsagt kan man si at det er udyktighet når de faller, Hetland og Nordthug, og dramatisk er det så det holder, men liker vi det? Det er i hvertfall synd på dem som rammes. Det faktisk også synd på dem som vinner når noen er satt ut av spill av uhell, for de kan aldri vite om de egentlig var best. Jeg leste et sted at en idrettsutøver skal ønske at konkurrenten skal kunne yte sitt beste, og unne ham å vinne, for først da kan han virkelig glede seg hvis han selv vinner.

Men idag var det i hvertfall skikkelig langrenn. Fjerdeplass til Kristin Steira er bra, faktisk. Og hun gikk sitt eget løp, foran de beste konkurrentene. Og i morgen, 15 km for gutta, med Bjørndalen, Berger og Nordthug i kamp mot klokka, konkurrentene - og seg selv.

Det gleder jeg meg til :-)

*Thomas Wassberg sprakk vel egentlig aldri…

Jeg var på Sørlandet sist helg, jeg.

Det var en selsom opplevelse. Surrealistisk. For jeg hadde jo hørt meldingene, det var jo kommet mye snø det siste døgnet. Min far snakket om 50-90 cm på en natt. Men…det er jo lett å ta i litt ekstra for å imponere, ikke sant? Og under bilturen nedover var det ingen tegn til noe inferno i hvitt.

Kjørte gjennom Drammen, gamle Holmestrandtunnelen, passerte Larvik og Porsgrunn, og nesten ikke snø. Kanskje 20 cm i åpent lende. Forbi Kragerø, det samme. I Gjerstad skjedde det noe, veien ble snø- og isdekket, og glatt. Og så - rett etter Tvedestrand, der var den. I mengder. Det skiftet i løpet av få kilometer. Høye brøytekanter, sporete vei, snøfokk og dårlig sikt. Opplevde en nestenulykke da en brøytebil foran i køa svingte inn på en busslomme - og ut igjen, bråstopp og hjertet i halsen.

Heldigvis skulle ikke vi lenger enn til Arendal. Det var verre lenger vest, i Grimstad og Lillesand, men likevel. Det kom ca halvannen meter snø i løpet av de dagene vi var der, det var snømåking morgen og kveld, og snøfonnene vokste oss langt over hodet. Selv med kraftig snøfres ble det vanskelig å få lagt fra seg snøen noe sted.

Sørlandet gikk på tomgang. Aktivitetene var stort sett snømåking, tv og kaffe, gå til butikken med sekk på ryggen for å handle. Og folk tok det hele med et smil, syns det var litt artig å oppleve naturkreftene. Butikken ble som det gode gamle vannhullet, et sosialt møtested. Folk som skulle til byen gikk på ski. Artig.

Sørlendingene gravde seg ikke ned i elendighet. De gravde seg ut :-)

Men noen ventet bare på våren…

(bilder fra Agderposten)

Carl I. Hagens hus/næringsbygg på Nøtterøy er solgt, melder e24.no. Prisen var 15 mill, noe som gir Carl og Eli en fortjeneste på over 6 mill kr.

I tillegg til de 100 000 de fikk av Se&Hør for “annonseringen”…

Hmm…hva skal man blogge om, tenker jeg idag. For man må jo blogge innimellom, helst litt hver dag, eller i hvertfall nokså regelmessig, i følge John Chow og Iskwew.

Men i helgen enten skjedde det ting hele tiden, eller så orket jeg ikke sette meg ned og skrive. Det var skiføre ute (klisterføre, men likevel), og det var “rælly” på tv.

Underlig, egentlig. Jeg har aldri hatt sansen for rallysporten, forurensende som den er og er med på å ødelegge kjære vinteren min, men likevel, det var fascinerende, og jeg ble litt hekta. Måtte liksom bare se hvordan det gikk med Petter og Henning og de andre på den neste etappen, og neste, og neste…sukk!!! Er visst et enkelt menneske jeg :-)

Helgens artigste aktivitet var likevel da jeg satte igang å lagre gamle video-opptak. Har virkelig syndet her, har en haug med gamle Hi-8 opptakskasetter liggende fra 14 år tilbake (riktig, datteren er 14 år!), og de kasettene er ikke all verdens kvalitet, har jeg skjønt nå. Opptakene forvitrer, og lyden er borte på mange av dem. Men bildene er ok fortsatt og verdt å ta vare på, så på søndag satte jeg igang å spille dem over på digitalt format, på harddiskspilleren, for senere redigering og lagring på dvd-plater.

Også så artig det var! Vi ble sittende å se på i timevis alle sammen, masse barnelek, bading i badekar, bleieskift, unge foreldre (!), besteforeldre, noen av dem er nå døde, minner i bøtter og spann. Det er så verdifullt dette, å ta vare på minnene, og jeg vil bare oppfordre alle som måtte lese her om å filme mye, og ta vare på opptakene før de blir såpass reduserte som mine.

Det er rent gull!

Jeg har gått på ski idag, jeg.

Det er forsåvidt ingen bombe. Ei heller at det ble en nokså lang tur, nesten 25 km. Det er liksom meg, det. Må ha såpass når jeg er ute og flyr på disse tynne flisene av noen ski.

Det som er greia idag er at jeg gjorde noe jeg ikke har gjort på flere år, og således ikke var trent for. Jeg skøytet.

Å skøyte vil si ingen festesmøring, bare glismøring, bare holde farten ved å skyve sideveis. Enkelt selvsagt, det er jo bare å gjøre som Ole Einar Bjørndalen gjør det. Piece of cake.

NOT. Hørt om motbakker? Javel? Bratte?

Det var mange av dem. Og det var ingen valg, ingen mulighet til å rusle “danske” opp bakkene, slik man kan med blå ekstra under skia. Nei, her var det kun skøyting som gjaldt. Og da skal jeg si deg at kreftene rant unna.

Det var da jeg skjønte det. Da den  lille flisa av en ungjente, sikkert ikke mer enn 13-14 år, feide forbi meg i en motbakke på slutten av turen. Jeg skjønte min egen begrensning. Goodwill er ikke så sprek som han en gang var. Livet er hardt, noen ganger.

Men det smakte godt med en kald pils etterpå. Livets gleder…

Ikke alle har like strenge kriterier for hvem de slipper til…

(klikk på bildet og du får det i fullformat)

Selv for den beskjedne, stillfarne og litt forsagte sørlending er det av og til behov for å tømme seg for litt aggresjon, få litt utløp for oppdemt sinne. Noen drar på fotballkamp i Brasil og lærer banning av professoren, et annet alternativ er å benytte seg av den kompetansen som fins her hjemme, i den motsatte enden av landet vårt.

Sarte sjeler advares, og anbefales å lese de verste setningene med hendene foran øynene!

Denne karen fikk i hvertfall sagt hva han mente om fiskeridirektoratets pålegg om å “installere en datadings i båten sin”!

Vel hjemme etter en helg på fjellet, med strålende vær: Sol, vindstille, silkeføre og vakker natur. Her er noen inntrykk, dog må det sies at bildene ikke yter virkeligheten full rettferdighet. Det var bare utrolig vakkert!

Tåka lå tett nede i dalen :-))

Utsikt mot Synnfjell.

Lekre skiløyper! Kanskje Undre kjenner seg igjen?

Solnedgang.

Mere solnedgang!

Mmmm…blir drømmende bare av å se på bildene :-)

Foreløpig rapport fra Budor! Strålende vær, strålende skiføre, strålende absolutt alt, egentlig. Største problemet under dagens skiturer var at de ble så oppstykket, pga hyppige fotostopp!

Sjelden eller aldri har jeg opplevd maken til formiddagens tur, med sol fra skyfri himmel, vindstille, minus ti. Ettermiddagsturen i aftenrøden sto ikke tilbake for noe den heller. Vidunderlig!

I morgen blir det langtur, da skal jeg prøve å gå dem vanlige femmilsrunden her. Gleder meg!

Bildereportasje kommer!