Idag er det min tur til å kommentere “Livet i familien”-spalten til Jesper Juul i A-Magasinet, siste nummer fredag 9. mars.
Der vier han stort sett hele spalten til et leserinnlegg fra en frustrert mor, eller stresset supermamma, som hun undertegner med.
Hun beskriver en hverdag som jeg kjenner så altfor godt igjen, og en fortid som jeg også husker godt. Jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, med foreldre som begge jobbet, med dagmamma, nøkkel rundt halsen og hele pakka. Men likevel en trygg og god oppvekst. Mamma og pappa fulgte opp oss barna en hel masse, bl.a er jeg dem evig takknemlig for all kjøring etter snø på Sørlandet den gangen.
Likevel var det aldri sånn at det var vi barna som satte dagsorden, som la alle premissene for hva familien skulle gjøre, eller hva mamma og pappa skulle gjøre. Som denne moren skriver, vi befant oss ofte ute i periferien. Og der hadde vi det godt!
Vi var aktive, hadde tiltakslyst og fantasi, og kunne la fantasien få utløp i lek og moro uten at noen hele tiden måtte fortelle oss hva vi skulle gjøre, eller måtte mase på oss om å komme oss ut og leke. Det gikk av seg selv.
Og nåde den som ikke hadde orden på rommet sitt.
Idag derimot, har det istedet blitt sånn at vi tar ansvaret fra dem. Vi ofrer oss, lar dem ta styringen, lar barna bli kongene i familien. Hey-hey - ikke nekt, du kjenner deg igjen, eller hva?
Okay, det er litt satt på spissen, men likevel. Barna er for mange blitt det nye statussymbolet. Har man barn, gjerne mange av dem, og de er vellykkede, er flinke på skolen, driver med et utall fritidsaktiviteter, er flinke der også, ja da er vi også vellykkede som foreldre og nyter stor respekt blant våre likesinnede.
Men til hvilken pris? Utbrenthet er en av de nye folkesykdommene - gad vite om ikke denne virksomheten har en større del av skylda enn vi liker å tenke på. Men hva er gevinsten? Takknemlige barn? Hehe - som Supermamma kommenterer - det er vi foreldre som skal være takknemlige, som får lov til å stille opp døgnet rundt!
Jeg tror ikke dette er sunt, verken for foreldre eller barn. Jeg tror vi trenger å finne tilbake til noe av det som våre egne foreldre drev med. La våre egne behov være med på å sette premissene i litt større grad enn i dag, lære ungene at de noen ganger må finne seg i å komme i andre rekke, lære dem å verdsette ting, gi dem større ansvar for egne aktiviteter. De er i stand til å ta det, nemlig.
Også syns jeg ikke vi skal være redde for å være litt kjipe foreldre innimellom, slik Iskwew syntes å ville være etter å ha funnet “deilig asparges” under sofaputa.
Vi har godt av det, nemlig.