Denne posten blir litt sær, for den handler om en aktivitet de fleste nok vil anse å være for spesielt innteresserte. Herved advart!
Jeg løp nattorientering igår. Nattorientering er som vanlig orientering, finne poster i skogen i en bestemt rekkefølge, fortest mulig, med kart og kompass som hjelpemiddel. Tillegg for at det foregår i nattemørket: Hodelykt, og så er det reflekser på postene så de skal bli litt lettere å se.
Jeg lover dere, det er ikke så enkelt for det. Men skrekkelig artig når man har gjort jobben, hatt full kontroll, og posten/refleksen sitter der den skal. Schmack, og videre mot neste post. Herlig. Orientering er ekstremsport, og nattorientering er desidert best.
Igår startet vi én og én med to minutters intervall, for at vi skulle løpe mest mulig selvstendig. Starten går, jeg tar kartet og begynner å orientere. Finner vegvalg til 1. post, orienterer nøyaktig og sikkert, løper behersket, går rett i. Schmack. Videre mot 2. post, det samme. Sikker orientering, rett i posten. Schmack. Begynner å få det vi kaller kartkontakt, flyt. Farten øker, legger bevisst vegvalgene ut på sti for å kunne løpe fort, ellers er det kompasskurs som gjelder. Går på en liten bom (30 sek) på 8. post, uten at det bringer meg ut av fatning. Postene på førsterunden går som smurt.
Mot slutten av runden tar jeg igjen en løper. Han startet fire minutter før meg, og har bommet. Vi løper sammen de to siste strekkene, inn til kartbytte halvveis på de 9,5 km. Jeg vet jeg har løpt bra, men vet også at det er fordi jeg har løpt selvstendig og nøyaktig.
Denne løperen jeg har tatt igjen forstyrrer meg. Ubevisst lar jeg meg påvirke av at han er der. Han er like god til å løpe som meg, det vet jeg egentlig, likevel vil jeg prøve å komme unna ham. Jeg prøver å løpe fra ham, øker farta.
Han henger på naturligvis, og vi bommer 1. post på andrerunden med ca ett minutt. Irriterende, men jeg klarer å skyve det unna. Til 2. post tar vi hver vår veg. Det skiller litt, jeg går rett i og får en liten luke, kanskje 10 sek. Den vil jeg ta vare på! Kjører hardt mot neste post, men merker at han tar meg igjen. Det er lettere å løpe etter enn å løpe foran om natta, nemlig. Så merker jeg det - ser på kompasset - denne stien går i feil retning? Ok, viker av stien, riktig retning, vil fanges opp av en annen og større sti nærmere posten.
Men terrenget stemmer ikke, nå er vi ute og kjøre. Vi ja, ikke bare jeg, for han henger fortsatt på der bak. Kommer etterhvert ut på veien, det er et hus der, og jeg skjønner hvor vi er. Grovt ute av kurs, men det er greit å ta posten derfra. Vi tar hver vår vei igjen, men møtes på posten. Tidstap 2-3 minutter, det er ikke bra!
Kjører på videre sammen. De neste postene går greit, men så vil jeg prøve å komme fra igjen. Det samme vil han, så mot tredje siste post tar han inn i skogen før meg, mens jeg vil følge stien litt lenger. Nå har jeg sjansen! Holder stor fart, viker inn ved det lille åpne området, kompasskurs mot posten. Får en liten sving, stopper i tide, vender om og ser det blinker i refleksen 50 m unna, tar den “bakfra”. Vet ikke om han har vært der eller ei, tror jeg er foran, og piler avgårde mot nest siste post på grov kurs. Ut på traktorveien, skal følge den 200 m til stikrysset, og så inn i skogen. Holder stor fart, dette går bra - men hva er dette? Gatelys her? Asfaltert vei? Idrettsplass? Det stemmer overhodet ikke!
Stopper helt, ser på kartet, ser etter den store idrettsplassen - da slår hammeren ned i hodet mitt… I iveren etter å stikke kjapt unna posten har jeg snudd kartet på hodet, latt nord bli sør, og løpt 180 grader feil ut av posten, ut på traktorveien som gikk parallellt med den jeg skulle på, men i stikk motsatt retning. Skikkelig juniorfeil.
Jeg snur, løper alt jeg orker tilbake, inn på det veivalget jeg hadde planlagt og finner posten, men her gikk det mye tid! Stormer videre mot siste post, bommer litt på den også, men får den tilslutt og spurter i mål - der!! …ett sekund bedre tid enn Ham…
Feilene på slutten kostet altså fire minutter. Hva var det som skjedde?
Det som skjedde var at jeg fikk feil fokus. På førsterunden hadde jeg riktig fokus, orientere sikkert og godt, finne postene, få flyt. Etter at jeg tok igjen han kameraten flyttet jeg fokus. Jeg lot meg irritere over at han var der, fokuserte mer på å komme unna ham enn på å orientere. Mer på å løpe fort enn på å orientere. Tilslutt var konsentrasjonen altså så dårlig at jeg først bommet en enkel post, deretter løp feil ut av posten.
Og det var helt unødvendig. Jeg hadde jo ikke trengt å løpe fra! Det var jo han som måtte løpe fra meg, siden jeg hadde ham med fire minutter. Jeg kunne jo bare ligge bak og kontrollere, og eventuelt stikke av når han gjorde en feil?
Men det visste jeg jo - jeg har jo løpt orientering i 25 år. Hvorfor gjorde jeg det ikke?
En gåte…og det er veldig irriterende. Men samtidig er dette noe av det som er så fascinerende med denne sporten. Vi vet hva vi skal gjøre, vi kan det, og vi går ut og gjør det, men så glipper det litt ett sted, eller to eller tre, og så sitter vi i stua etterpå og studerer kartet og sier at “hvis jeg ikke hadde gjort den feilen, og den, og den, ja da hadde det gått enda bedre! Neste gang, da skal jeg vise dem!”
Derfor står jeg på start igjen både lørdag og søndag - med riktig fokus. Nok en gang!
