Ny farsott over Blogglandia, denne gangen over det evig tilstedeværende temaet “Det gode liv”.
Det gode liv forbinder jeg med de tingene som gir meg lykke. Men noen ganger kan det føles nesten som en nedtur å gjøre akkurat de tingene, ettersom man kan ha gått med forventninger i lang tid, og når man gjør det så har man ikke det å se fram til lenger.
Som f.eks pinnekjøttet julaften.
Ole Brumm sier det godt, ikke om pinnekjøtt men om honning: “Det å spise honning er en veldig fin ting. Men det er en ting som er enda bedre enn å spise honning, og det er det bitte lille øyeblikket like før man spiser honning…”
Med andre ord, forventningen om noe godt som skal skje er minst like god og betydningsfull som det gode i seg selv. Dét er viktig å ta med seg, det!
…nåvel, det er vel å overdrive å si at det er en nedtur å spise opp pinnekjøttet da, men likevel - det første stykket smaker aller best!
14 responses so far ↓
Marina // oktober 4, 2007 at 19:10
Jeg synes å ha lest noe forskning på nettopp det, som fant at smakssansen vår er mest aktiv når vi er sultne. Altså kjenner vi smaken på maten bedre når vi er sultne, og etter det første stykket pinnekjøtt er vel sulten borte og da smaker ikke resten like mye.
Så det er ikke bare forventningene!
Mona // oktober 4, 2007 at 19:25
Jeg gleder meg i alle fall enda mer til jul nå enn jeg gjorde før i dag.
Det er rart det der med pinnekjøtt og å glede seg . Hvis man for eksempel sitter på restaurant, sitter man og tripper og venter og blir nesten litt irritert hvis det tar for lang tid før maten kommer. Maten kommer og man sukker og smatter og nyter. Etterpå sitter man der som en stappet pølse og håper at akevitten skal nøytralisere fettet så det ikke skal føles så voldsomt.
Og så kommer maten til nabobordet. Svære mengder med pinnekjøtt, kålrabi og ertestuing. Og man tenker “Hvordan i allverden orker de å spise alt det der NÅ?!”. Det er umulig å sette seg inn i en sulten situasjon.
Som nå, jeg har spist alenemat og momser smågodt. Det er sikkert ingen som orker pinnekjøtt NÅ.
Goodwill // oktober 4, 2007 at 19:57
Det kan nok stemme det der, Marina!
Mona, for meg er pinnekjøttet først og fremst julaften. Andre dager blir det litt feil, selv om jeg er aldri så sulten, så det har nok litt med tradisjon å gjøre også.
Men bare litt…
…pinnekjøtt NÅ? Jatakk, og akevitt, takk!
Mona // oktober 4, 2007 at 20:22
Jeg har aldri fått pinnekjøtt til jul, jeg. Enda det er det beste jeg vet. Nest etter sushi. Det er den feite ribba, år etter år. Hjertesukk.
(Jeg tror jammen meg jeg har flyttet inn i min lille snevre bloggverden, jeg. )
tonita // oktober 4, 2007 at 22:43
Pinnekjøtt eller ribbe, - man må i alle fall ikke ødelegge den mulige nytelsen ved å spise det 3-4 ganger før julaften kommer.
Jeg spiser bare ribbe i jula, - og da smaker det godt. Er man dessuten litt raus og ikke kjøper ‘familieribbe’ (isj - hvilken familie er den lagete av?) på RIMI, - men spanderer en ekte slakter med godt rennomé, - da vil det smake helt fantastisk. Og surkålen lager man selv, - fordi det blir godt, - ikke fordi Jens tror en er en gammeldags dame som derfor kommer i tidsklemma.
At Jens snakket baking er samme sak, - sama sama, som de sier i Indonesia.
Goodwill // oktober 5, 2007 at 9:16
Du må ta styring selv, Mona! Si at “fra nå av er det JEG som lager julemat”, og så lager du pinnekjøtt, og etter en stund er det ingen som vil ha noe annet!
Helt enig, Tonita!
Rabbagast // oktober 6, 2007 at 16:23
Jeg er også veldig glad i øyeblikket rett før, men jeg vet ikke om det er helt det som er Det Gode Liv for min del. Men Ole Brumm er inne på noe vesentlig. Håper du ikke har noe imot at jeg lister deg opp blant de som skrev om dette, Goodwill?
Rabbagast » Blog Archive » Bloggere beskriver Det Gode Liv (oppdatert 2) // oktober 6, 2007 at 16:28
[...] “Det gode liv hos Goodwill” Ole Brumm sier det godt, ikke om pinnekjøtt men om honning: “Det å spise honning er en veldig fin ting. Men det er en ting som er enda bedre enn å spise honning, og det er det bitte lille øyeblikket like før man spiser honning…” Tidligere artikler du kanskje også vil like…Bra mat for hjernen av Rabbagast i 2007Zen på søndag: Zen og kunsten å bygge et smørbrød av Rabbagast i 2007Rabbagast går i seg selv av Rabbagast i 2007Popularity: 2% [?] [...]
Tiqui // oktober 6, 2007 at 18:22
Jeg drakk akevitt i går, jeg! Det gjør jeg faktisk hver måned, selv om akevitt er umulig å oppdrive i Argentina. Det er som å feire jul hver eneste måned, men den svenske ambassaden har tatt ansvar, importert og serverer akevitt til tradisjonell skandinavisk mat den første fredagen i måneden sammen med andre skandinaver.
Og du har helt rett, forventningen er en stooor del av selve opplevelsen.
Tiqui // oktober 6, 2007 at 18:23
Jippi - det funker her også! Tror jeg er tilbake i bloggfellesskapet! ;)
emelie // oktober 6, 2007 at 23:13
Det er jo det samme med julegaver. Det er morsommere å være nysgjerrig i flere dager og ikke få åpne gaven enn det er å høre mamma si at “joda, bare åpne hvis du vil” :)
Mona // oktober 7, 2007 at 10:38
Jeg er ikke helt enig i den med julegavene altså. Det er vondt å være nysgjerrig i flere dager.
Avil // oktober 7, 2007 at 20:29
Eg må avrime frysaren, og sjekke ut den der digre frysaren me kunne få av naboen. Det skal vere plass til and og gås og rype, skal det.
Goodwill // oktober 8, 2007 at 10:18
Det er helt i orden, Rabbagast!
Herlig å ha deg tilbake, Tiqui! Kanskje du har fått for lite akevitt en tid? At det er det som stengte deg ute? Smiler…syns det høres ut som en fin tradisjon. Litt “hjemmekjært fellesskap” i utlendighet må være deilig!
Emelie, helt enig!
Mona, ikke helt enig! Det er ikke vondt, det er godtvondt!
Avil, er du igang med jakta? Mmmmm…!!!
Leave a Comment