Goodwill

Det var ikke lite du vil ha av meg idag, Mona! En hel utredning av hvem jeg var og hva jeg gjorde som barn!

Det er lenge siden, du vet det? Lenger enn du aner, helt tilbake til 60-tallet, og litt på 70-tallet, selv om jeg regnet meg mer som ungdom da. På den annen side er det kanskje 70-tallet jeg husker mest fra. Korttidsminnet, vet du.

*kaffepause*

Det sies at man skal velge sine foreldre med omhu. Jeg tilføyer at man også bør være nøye med hvor man blir født. For min del var begge deler viktig. Jeg er født i Nittedal, og hadde mine første leveår på skifabrikken Blå-Skia. Noen som husker Blå-Skia? De var så fine! Trehvite og fine, med ei blå stripe midt på, og stjerne i tuppen.  Rottefellabindinger. Odd Martinsen brukte dem, ble verdensmester på dem, og treneren hans eide og drev skifabrikken. Som vi bodde på, i 2. etg i huset til trenern, vi flytta inn etter Alf Prøysen, som bodde der før. Skrivestua til Alf Prøysen ble lekestua mi.

(Starten på skifabrikken, og skrivestua i forgrunnen, foto av Alf Prøysen!)

Men mamma og pappa ville ikke bli boende i ei sidegrøft til Groruddalen, så vi flyttet til sol og varm, skjærgård, svaberg og sandstrender på Sørlandet.

Sommeren var båt, båt, båt. Først pram sammen med farfar som hadde samme pene navn som meg, deretter tresjekte, så plastsjekte. To-fots-sykdommen herjet selvsagt, og godt var det, for dermed ble det etterhvert stor nok båt til å bo i, og lange båtferier langs Sørlandskysten og nedover svenskekysten. Et herlig liv!

Sørlandet har vintre også, og på grunn av miljøskadene fra oppveksten på skifabrikken så ble jeg naturligvis skiløper. Vi hadde et jorde der jeg bodde, og der løp jeg på ski. 300m rundt og rundt. Fiskebein, dobbelttak, skøyting. Slalom, og hopp - men ikke med v-stil. Om sommeren sparket jeg stort sett en fotball mot en fjellvegg, når jeg ikke var på sjøen da. Fjellveggen var grei, for den sendte ballen tilbake til meg. Det gjorde ikke alltid kompisene mine når jeg spilte med dem *pussig*.

Sommeren på Sørlandet var fin. Det var alltid fint vær, sol og varmt. En fin ting med sommeren var at vi kunne se på svenske-tv. Det var stas! Svenskene snakket så rart, og de var fryktelig opptatt av tennis. En kar som het Bjørn Borg eller noe slikt. Skjønte ikke så mye av det, jeg. Det kunne da ikke være noe morsomt å spille med så liten ball? Ett og annet skrubbsår ble det naturligvis, men ikke mer enn man skulle ha. Klatretrær hadde vi nok av på Sørlandet også, store fine eiketrær med fine eikenøtter til å kaste ned i hodene på dem som gikk under trærne.

En ting jeg husker veldig godt, og som var veldig fint, var at mamma og pappa alltid var der. Pappa var lærer og mamma var skoletannlege, dvs de jobbet kortere dager enn de fleste andre og de fulgte skolenes ferier. Det betyr at de var der for meg og søsteren min det meste av tiden. Vi gikk med nøkkel rundt halsen, men vi slapp å være mye alene. Det er jeg veldig glad for, selv om det var et trygt og fint nabolag å vokse opp i.

Sånn! Det får være nok om mine barndomsminner i denne omgang. Det tyter ut litt av hvert her også når jeg først begynner å skrive. Sperra er i hvertfall borte! Sender stafettpinnen videre til Iskwew!

Jeg husker det som om det var igår.

Oberstdorf, en februardag i 1987, tror det var en lørdag. Sitter på studentkjøkkenet på Moholt i Trondhheim sammen med kompisene og følger med på det kombinerte langrennet. Jaktstart, det skøytes. De norske løperne ligger langt bak etter hoppingen, men det er langrenn de kan, og det er tunge forhold - det er fordel langrennerne.

Nr 19 ut, Torbjørn Løkken, fra Biri. Freser avgårde, plukker løper etter løper, tar igjen en klynge og legger seg umiddelbart i spiss, offensiv til tusen. Skøyter som en gud, nesten bedre enn langrennsspesialistene. På siste runden er han helt der framme i medaljekampen, og inne på stadion går han forbi Kerry Lynch og Hermann Weinbuch og stormer i mål som førstemann. Han er verdensmester, og blir legendarisk. Både for måten det skjedde på, og for den personen han var. Medieyndling og publikumsyndling umiddelbart, kanskje den nordiske skisportens første popstjerne.

Vi var flere som bare måtte ut på skøyteskia den dagen, av bare pur glede og inspirasjon.

Så ble han mett på suksessen, mistet gløden og la opp. Ble borte, og det kom nye helter. Biri’n ble glemt.

Idag fikk jeg sjokket. Torbjørn Løkken står fram med historien sin om langvarig og omfattende rusmisbruk. 15 år i rushelvete. Jeg visste ingenting, og det virker som om det er mange som var i hans nærmeste krets som aktiv som heller ikke visste. Han sto fram hos Anne Grosvold på NRK i kveld, og det var sterkt å se. Han var tydelig preget av tøffe tak, men samtidig sterk og klar på at han var ferdig med rusen.

Det var sterkt å se en av mine helter fortelle så åpent om livet med rusen. Slikt skal ikke skje med idrettsfolk. De skal være både fysisk og mentalt sterke og tåle med- og motgang uten å havne på skråplanet. Det er liksom noe av idrettens misjon, det. Men det virker ikke alltid…

Idag er han tilbake i idretten som trener og leder. Det er bra. Jeg er helt sikker på at han har mye å i til unge løpere, ikke minst omtanke for dem som ikke lykkes helt. Så håper og tror jeg at han har gode støttespillere rundt seg, og at det vil holde ham i rett spor videre. Og så håper jeg at idretten har lært litt om å ta vare på menneskene, både når det går dårlig og når det går bra.

Det er en tøff verden der ute…

Straks julebordsesong, og da er det mye å rekke over. Vorspiel er selvsagt viktig, her i gården starter det ved langbordet i gangen kl 1530 den fredagen. Selve julebordet er selvsagt bare herlig, med god mat og godt drikke i hyggelig selskap, og dernest dans til langt på natt.

Men så, ca kl to på natta, da pakker musikken sammen, festen er over, men du er klar for mer? Da er det tid for nachspiel. Men blir det vellykka?

Gode gamle NRK har tenkt å hjelpe oss. De tenker på å sende ut igjen noen av de gamle barne-tv-seriene på den nye barnekanalen NRK-Super, men ser at ikke alt holder helt mål for de små idag. Skummelt også. Men for voksne…! Nattestid!

Tenk deg at du kommer hjem en sen nattetime, f.eks etter julebord, ikke helt klar for senga ennå, og Pompel og Pilt på tv?

Eller Colargol? Eller Kanutten og Romeo Clive?

Jeg syns det høres herlig ut jeg. Men så er jeg jo “Pompel og Pilt generasjonen”. Hva er din favoritt??

Hmmm…nå hadde jeg tenkt å skrive noe lurt om hvorfor jeg syns det er vanskelig å skrive for tiden…men så ble det borte på veien.

Hvorhen? Aner ikke, men jeg hadde det i hodet da jeg gikk fra kaffeautomaten for to minutter siden, og det var der da jeg begynte å logge meg på wp, men så forsvant det på veien inn. Grrr…

Noen kaller det skriveblokkering. Forfattere kan ha skriveblokkering. Avil, for eksempel. Mona påstår også at hun har noe som ligner på det, men da bare skriver hun, og så triller det ut den ene morsomheten etter den andre.

Men ingeniører? Kan de også ha det?

Javel?

På den annen side har jeg nå skrevet noen linjer. Bare tull og tøys, ingen som leser dette vil så mye som trekke på smilebåndet av det. Men kanskje  det hjelper til med å vekke hjernen min igjen? Så jeg kan begynne å skrive om viktigere ting?

Som for eksempel dette - hvor blir det av SKIFØRET?

*drømmer*

Enda en post denne fredagen, og det for en veldig viktig sak:

Kirkemøtet har idag fastslått at det finnes to ulike syn på homofile partnerskap som kirken må leve i. Kirkerådet likestiller de to synene. Det betyr at flere bispedømmer nå vil åpne for ansettelse og vigsling av homofile i partnerskap, mens andre fortsatt vil si nei. Denne saken er forøvrig tildligere behørig omtalt og kommentert i Undreverset.

Jeg syns det er grunn til å glede seg over dette. Jeg syns det er fint at en så viktig samfunnsaktør som kirken, som har så stor påvirkningskraft på mange mennesker, tar et skritt videre mot anerkjennelse av mennesker som ikke har gjort noe annet “galt” enn å elske et menneske av samme kjønn.

Selvsagt kunne man ønske seg at man gikk enda lenger, at man fikk full likestilling mellom homofile og heterofile, og jeg mener bestemt at det må komme. Men man skal sette pris på de små skrittene også, så får man heller satse på at det kommer fler!

Lønningspils med jobben idag, og for en gangs skyld passer det for meg å bli med. Vanligvis skal jeg ett eller annet lørdag formiddag som harmonerer dårlig med å ha drukket øl kvelden før, men ikke denne gangen. Herlig!

Han karen under her ville så gjerne være med på lønningspilsen - jeg svarte at det var ok! 

(ha på lyd)

God helg til alle!

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og hjemløse.

Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne

Hans Børli

To poster på en dag, attpåtil en tirsdag - har det rablet for den godeste Goodwill?

Men denne kunne jeg ikke dy meg for. Avil har idag en fin klargjøring av sitt forhold til De Ti Bud, og konkluderer kjapt og greit med at hun ganske sikkert kommer til å komme til Helvete. En skjebne hun i følge kommentarfeltet til den samme posten kommer til å dele med temmelig mange andre bloggere.

I den anledning kan jeg glede og berolige alle med at Helvete ikke er så ille som man skulle tro. Det er faktisk ganske fint der.

Helvete er til og med kartlagt, slik at man ikke trenger å være redd for å gå seg vill. Det kan til og med løpes orientering der.

Looks all right to me!

Jeg vil slå et slag for tirsdag.

Dagen i dag er, i hvertfall nå fra morgenen av, preget av dagen igår. Dvs, at det jeg gjorde i går har følger for hvordan dagen er i dag.

I går kveld var jeg på trening, første gangen med styrketrening siden før påske. Det merker jeg i dag. Etter treninga så jeg siste episode av Berlinerpoplene, som endte så trist, akkurat så trist som jeg husket fra boka Eremittkrepsene, da jeg ropte ut i stua at “det kan ikke ende slik!”, og det gjorde det da heller ikke, for det kom en bok til, og en tv-serie til. Så kom jeg sent i seng, og det preger også denne tirsdags morgenen.

Legg til at jeg var tidlig oppe, lot bilen stå og tok tidligbussen til jobb, så skjønner du at jeg er en smule “dussemang” her jeg sitter.

På den annen side. Det er godt å kjenne på kroppen at den ble brukt igår. Er litt støl her og der, men det er på en måte kroppens måte å si fra om at “dette trengte jeg”.

Jeg har morgenkaffe. Velsmakende sådan. Livgivende, faktisk. Og så tenker jeg at ” - tirsdag, kanskje ikke så verst likevel? Ikke blåmandag, langt i fra, og så tenker jeg at når jeg sover til natten er det torsdag i morgen - og da er det jo straks helg igjen!

Jupp, tirsdag er ikke så verst dag for gode tanker og lekne drømmer.

Men nå er klokka straks ni, og jeg må gå i møte. Det blir nok en annen dans…og ikke tid for drømmerier!

Undre hadde en post for et par dager siden hvor hun drodlet om alder og begrepen jente/dame, og gutt/mann for den saks skyld.

I kommentarfeltet der ble det sagt fine ting om noen av de mer tilårskomne blant oss, som ble tatt for å være yngre enn man egentlig er.

Jeg mener at alder er ganske uvesentlig når det gjelder hvordan man skal leve, hvordan man skal opptre. Man skal være seg selv helt og fullt, enten det innebærer å være “voksen” eller barnslig. Jeg sier ja takk, begge deler, men alt til sin tid.

Som disse her illustrerer, det meste ligger mellom ørene.

“Age is a matter of mind. If you don’t mind, it doesn’t matter.”

Fin lørdag, alle sammen!