Hockeyfeber, denne gang.
Jeg innrømmer det gjerne, jeg lar meg begeistre. Når norske utøvere sprenger grenser og overgår både seg selv og hva andre norske har gjort tidligere banker det litt ekstra i hjertet. For eksempel når RBK slår til i Mesterligaen, når Pål Trulsen med hes stemme vinner OL-gull i curling og når Aksel Lund Svindal vinner gull i utfor. Langrennsløpere som vinner er vi vant med, det er det unorske som får det til å ta av i stua.
Denne gangen er det hockeygutta som gjør det. Det begynte med at de fightet finske superstjerner ut av stilen og knep et poeng, før de tapte i forlengningen. Det fortsatte med at de kom tilbake fra underlege mot Tyskland, og vant med scoring helt på tampen.
Igår, i mellomspillet, med alt å vinne etter å være kvitt nedrykkstrusselen, rystet de Canada. Landet hvor hockey er større enn langrenn i Norge, fotball i England og kricket i Pakistan til sammen. Makan til innsats og kjemping har jeg aldri sett maken til i lagidrett. Det var på linje med Bjørn Dæhlie på femmila i Nagano i 1998. Råsterkt! Selv om canadierne rappet til like før slutt.
Jeg tipper de slår Latvia på søndag og går til kvartfinalen. Men om de ikke skulle gjøre det betyr det ingenting. De har vunnet likevel. De har vunnet min respekt og beundring.
Tenk om fotballandslaget hadde fightet på samme måte! Da hadde vi kanskje sluppet å være flaue over dem? Men det skjer neppe. De tjener for godt, og er ikke sultne nok.
