…den mest høstlige av dem alle.

Det er mørkt om morgenen når man drar på jobb, det er mørkt om ettermiddagen når man kommer hjem, ikke noe snø på bakken som lyser opp, bare mørk høst. Fyr på peisen hadde vært noe, men det får jeg ikke til her på jobben. Morgenkaffe foran peisen, det hadde vært noe! Hører du, jobben! Hva blir det til, skal vi ha noe kos her, eller?

Neida, det går jo ikke. Og det gjør ikke noe, for dagslyset kommer idag også, morgenkaffen med gode kollegaer var hyggelig, og det noen ganger litt uforståelige systemet som definerer meg kommer så smått i gang og fungerer.

Forkjølelsen sitter i, men det er bedre å være på jobb enn å sitte hjemme. Dét er kjedelig, det. Prøvde én dag denne uka, og holdt på å gå på veggen. Tar det som et tegn på at jeg er frisk nok til å være på jobb istedet, jeg.

I november.

Og da skjer det: Noen, ett eller annet sted, kommer på den glupe idéen å slenge ut en tanke om en lang-weekend i Athen i mai, med Kristi Himmelflygare, inneklemt dag og søttendemai. Ledsaget av det bildet her:

…og jeg fikk umiddlebart også noen andre assosiasjoner:

…sukk – hvor ble det av arbeidslysta???