Det utenkelige – og om å bry seg

Stavanger: Fire mennesker funnet døde i sitt eget hjem. Mor, far og to barn. Tre av dem sannynligvis drept av den fjerde, som så har tatt sitt eget liv. Lagt lapp på kjøkkenet til renholderen om hvor de var hen.

Media er på hugget, grafser så mye de tør og litt til.

Et sjokk. Mennesker med gode jobber, høye lønninger, flinke barn. En mønsterfamilie. Likevel skjer det, og det skjer jo selvsagt fordi noe er fryktelig galt bak fasaden. Iskwew har skrevet en  veldig god bloggpost om dette, hvor hun spør hva vi gjør når desperasjonen er så stor bak skallet, og ikke minst hva vi gjør vi som står på utsiden når vi ser at det er noe der inne som er galt. Cirkelin spør hvor mange sikringer som har røket før den siste fatale sikringen ryker og det grusomme skjer.

Det er så lett å gå videre, tenke at man har nok med sine egne utfordinger bak sin egen fasade. Men det blir så feil! For da er man bare med på å sementere mønsteret, med på å opprettholde et samfunn der fasaden er viktigere enn innholdet.

Vi kan faktisk gjøre noe. Signalene er der nesten alltid. Vi må bare se dem, og ta dem. Vi kan stille de vanskelige spørsmålene, ikke gi oss når vi skjønner at vi får feil svar, vise at vi bryr oss. Stille opp som gråteskuldre, være søplekasser for gruff som den andre har bak skallet. For det hjelper å vite at det er noen som vet, og som bryr seg. Og ikke minst så hjelper det å gråte. Det hjelper å få utløp for det vonde.

Noen sier at de orker ikke å bære på andres ryggsekker i tillegg til sine egne. Det er jeg ikke enig i. Jeg tror det er motsatt. Jeg tror at ved å tilby seg å bære litt av en annens ryggsekk så vinner man noe selv også. Man vinner det å utgjøre en forskjell til det bedre for den andre. Og kanskje man oppnår at den andre tar litt av sin egen ryggsekk? For vi bærer på noe, alle sammen. Bak fasaden.

Skal vi ikke prøve å bygge den ned? Komme litt nærmere hverandre? Bli litt mindre materielle og litt mer menneskelige?

Reklame