Publisert av: Skippern | februar 27, 2007

Mere vinter – om langrenn før og nå

Vel hjemme fra ekstremvinteren i sør lå det her et hint fra Iskwew om en sak som ligger midt i gata for meg, nemlig skisport. Rettere sagt, skisport før og nå.

Frilanseren Øystein Lie skriver i Aftenposten 22. februar at TV er i ferd med å spolere gleden ved skisporten, og jeg kan bare si meg enig.

For å skape mest mulig drama, trekke mest mulig seere, har TV trukket skisporten innendørs og kjører nesten alle øvelser med fellesstart. Fart, action og dramatikk er mantraet, sykkelsport og skiskyting er forbildene, for de idrettene har jo vist seg å være mediavinnere og dermed sponsovinnere. Og skisporten henger seg på, for de (eller vi, for jeg er jo en del av den) vil ikke tape i kampen om oppmerksomhet. Vi vil være synlige for å tekkes sponsorer, for å vinne i kampen om rekruttene, for å få flere og bedre skiløpere, rett og slett.

Men funker det? Muligens, for rekrutteringen til skisporten er god, men likevel – liker vi det vi får presentert på skjermen?

Ikke jeg. Men så er jeg litt oppi åra da, og litt gammeldags. Jeg skal ikke trekke fram dekningen av ski-VM i Oslo i 1966 som noe godt eksempel, for der var det mye granbar å se, og forøvrig husker jeg lite fra det selv. Men jeg husker mye fra mesterskapene på 70 og 80-tallet, heltene Brå, Formo, Mikkelsplass, Ulvang og Dæhlie.

 

Spenningen som lå i skirenn med intervallstart, løperne måtte disponere løpene sine, sørge for å åpne hardt nok, men ikke for hardt, for da sprekker man, det var tv-bilder fra flere passeringspunkter ute i løypa, det var spenning om løperen kom tidsnok til å klare bestetid. Hvordan er utviklingen i løpet? Er Brå på vei oppover på listene, er han ikke i skuddet nå? Og Wassberg, ser ikke han kjørt ut, selv om han leder? Er han i ferd med å sprekke*?

Og hva med Mieto?

Alltid spenning, alltid en mulighet for at noe uventet kunne skje. Løperen kjemper mot klokka, konkurrentene og løypa, men mest av alt seg selv. Den kampen som foregår inne i hodet til femmilsløperen er fascinerende. Som langrennsløper og birkebeiner kjenner jeg den godt. Det er en evig samtale med seg selv, om å fortsette, fortsette og fortsette, ikke gi seg, huske at konkurrentene er like slitne. Holde farta opp denne motbakken, over toppen, stake seg i fart ut i utforkjøringa for noen sekunders hvile, og så kjøre på videre i neste bakke. Psykologisk krigføring med seg selv.

Idag er det annerledes. Sprint er forsåvidt ok, det er noe helt nytt og helt annerledes. Men langrenn, eller som Kristen Skjeldal poengterer – «lang – renn», distanserenn, har blitt noe helt annet. 50 km med fellesstart er 45 km ren transport. Kjedelig. Så er det 2-3 km med posisjonering, og så skjer alt på de siste 2-3 km og i spurten. Artig når nordmenn vinner, men det gir meg ikke like mye som før. Unntaket er når «den siste sliteren» vinner, som Frode Estil i Oberstdorf i 2005. Jeg klarer ikke identifisere meg med den måten å gå langrenn på. Og de kårer ikke den til vinner som er best til å gå «lang – renn».

Tilfeldighetene rår i litt for stor grad for meg. Selvsagt kan man si at det er udyktighet når de faller, Hetland og Nordthug, og dramatisk er det så det holder, men liker vi det? Det er i hvertfall synd på dem som rammes. Det faktisk også synd på dem som vinner når noen er satt ut av spill av uhell, for de kan aldri vite om de egentlig var best. Jeg leste et sted at en idrettsutøver skal ønske at konkurrenten skal kunne yte sitt beste, og unne ham å vinne, for først da kan han virkelig glede seg hvis han selv vinner.

Men idag var det i hvertfall skikkelig langrenn. Fjerdeplass til Kristin Steira er bra, faktisk. Og hun gikk sitt eget løp, foran de beste konkurrentene. Og i morgen, 15 km for gutta, med Bjørndalen, Berger og Nordthug i kamp mot klokka, konkurrentene – og seg selv.

Det gleder jeg meg til 🙂

*Thomas Wassberg sprakk vel egentlig aldri…

Advertisements

Responses

  1. Det er noe med denne jaktstarten også. I mange tilfeller er det ingen reell konkurranse, det er utdeling av en gullmedalje til, til han eller hun som vant i går. Gullet skulle vært delt ut på sammenlagttiden, og det skulle vært bare et gull. Det går jo inflasjon i medaljer. De henger slett ikke like høyt.

    Og 5-mil med fellesstart… fordelen er at du kan se starten, gjøre noe annet et par timer, og så se hvordan det går. For som du sier, det er transportetappe.

    Over til breddeidrett. Noe sier meg i hvert fall, at dagens skisport på elitenivå i mindre grad en gårsdagens vil være en spore til skiglede og breddeidrett. Hvorfor? Fordi eliteidretten plutselig er så vesensforskjellig fra breddeidrettet, som altså er å gå på skitur i skogen. Ikke eksplosive 30 sekunders sprintrenn.

  2. Ja, de har jo den i skiskyting ennå. Langrenn har kuttet den ut, og byttet den ut med ski- og stilbytte. Den er bedre, og der hender det jo at det skjer litt underveis, men stort sett er det først på slutten det avgjøres der også.

    Jeg er ikke like sikker på om den linken mellom breddeidrett og eliteidrett er svekket nå i forhold til før. For det første har eliteidrett alltid vært vesensforskjellig fra breddeidrett, alá skitur i skogen. Dog har man alltid – og kan fortsatt – møte toppløperne ute i marka på sine roligere langturer.

    Noe annet er at selv sprint slik det drives idag fortsatt er utholdenhetsidrett. Tre minutters maks innsats fire-fem ganger med korte mellomrom er ikke akkurat sprint. Men det kan jo komme, ekstremsprint, slik du nevner. Der er i hvertfall ikke jeg med, men jeg er ikke sikker på om ikke barn og unge kan fenges av det. Det er jo fart og spenning, ikke sant?

    Selv er jeg altså litt mett, og tar meg heller en lang skitur på egenhånd, i selskap med mine egne tanker, og på hils med dem jeg møter. Og det er ikke så få, faktisk. Det er mange der ute 🙂

  3. […] Mere vinter – om langrenn før og nå. […]

  4. Jøss – nominert??? 🙂 🙂 🙂

  5. Gratulerer med nominasjonen! 🙂

  6. Grattis! Og vel fortjent :o)

  7. Takk, og takk!!

    Men jeg lurer på hvem som står bak? 🙂

  8. Hjorthen er overalt :o) Jeg har i hvert fall ikke tipset om noe. Annet enn tipset om at dette virket til å være et veldig godt tema for deg.

  9. …og det var det jo! 🙂

  10. Jepp, det var det minsanten :o)

    Men 5-mila på søndag var jo spennende, det skal de ha for, modernistene.

  11. Ja, den var det. Både den og tremila for damene, og det kommer av at det var så tungt føre, man fikk ikke så mye gratis av å ligge bak som vanlig, derfor ble det strekk i feltet, mere hardkjør og egentlig mer klassisk langrenn. Det er ikke så ofte det er så spennende og så mye drama som på sisterunden der.

    Også hjalp det litt på spenningen at det var så mange nordmenn involvert!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: