Publisert av: Skippern | mars 12, 2007

Superforeldre – eller sure foreldre?

Idag er det min tur til å kommentere «Livet i familien»-spalten til Jesper Juul i A-Magasinet, siste nummer fredag 9. mars.

Der vier han stort sett hele spalten til et leserinnlegg fra en frustrert mor, eller stresset supermamma, som hun undertegner med.

Hun beskriver en hverdag som jeg kjenner så altfor godt igjen, og en fortid som jeg også husker godt. Jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, med foreldre som begge jobbet, med dagmamma, nøkkel rundt halsen og hele pakka. Men likevel en trygg og god oppvekst. Mamma og pappa fulgte opp oss barna en hel masse, bl.a er jeg dem evig takknemlig for all kjøring etter snø på Sørlandet den gangen.

Likevel var det aldri sånn at det var vi barna som satte dagsorden, som la alle premissene for hva familien skulle gjøre, eller hva mamma og pappa skulle gjøre. Som denne moren skriver, vi befant oss ofte ute i periferien. Og der hadde vi det godt!

Vi var aktive, hadde tiltakslyst og fantasi, og kunne la fantasien få utløp i lek og moro uten at noen hele tiden måtte fortelle oss hva vi skulle gjøre, eller måtte mase på oss om å komme oss ut og leke. Det gikk av seg selv.

Og nåde den som ikke hadde orden på rommet sitt.

Idag derimot, har det istedet blitt sånn at vi tar ansvaret fra dem. Vi ofrer oss, lar dem ta styringen, lar barna bli kongene i familien. Hey-hey – ikke nekt, du kjenner deg igjen, eller hva?

Okay, det er litt satt på spissen, men likevel. Barna er for mange blitt det nye statussymbolet. Har man barn, gjerne mange av dem, og de er vellykkede, er flinke på skolen, driver med et utall fritidsaktiviteter, er flinke der også, ja da er vi også vellykkede som foreldre og nyter stor respekt blant våre likesinnede.

Men til hvilken pris? Utbrenthet er en av de nye folkesykdommene – gad vite om ikke denne virksomheten har en større del av skylda enn vi liker å tenke på. Men hva er gevinsten? Takknemlige barn? Hehe – som Supermamma kommenterer – det er vi foreldre som skal være takknemlige, som får lov til å stille opp døgnet rundt!

Jeg tror ikke dette er sunt, verken for foreldre eller barn. Jeg tror vi trenger å finne tilbake til noe av det som våre egne foreldre drev med. La våre egne behov være med på å sette premissene i litt større grad enn i dag, lære ungene at de noen ganger må finne seg i å komme i andre rekke, lære dem  å verdsette ting, gi dem større ansvar for egne aktiviteter. De er i stand til å ta det, nemlig.

Også syns jeg ikke vi skal være redde for å være litt kjipe foreldre innimellom, slik Iskwew syntes å ville være etter å ha funnet «deilig asparges» under sofaputa.

Vi har godt av det, nemlig.

Advertisements

Responses

  1. Jeg synes jeg har fanget dette best da jeg skrev om En dag i en perfekt forelders liv. For om vi skulle følge alle oppskriftene, så kom vi til å knekke.

    I helgen leste jeg i en eller annen avis et innlegg av Lars Lillo Stenberg. Han skrev om at da han var liten måtte han være med mor på jobben, og der var han hele dagen og kjedet seg. Kjedsomheten utsløst kreativitet og aktivitet. Skal se om jeg finner den, for han hadde en god del gode poenger. I utgangspunktet var det en kommentar om dette med foreldre som sender syke barn i barnehagen. Ta dem med på jobben, la dem kjede seg og lære seg til at de nettopp ikke alltid skal komme først.

    Men selv om jeg er litt kjip noen ganger, ser jeg til min forferdelse at Tigerungen tildels ser meg som en tjenende ånd. Det må det bli slutt på, altså.

  2. Ja, det er litt sånn hos oss også, enda vi er ganske kjipe vi også. For eksempel hender det at jeg sier nei til å spille data eller å se på tv helt uten grunn, bare at jeg veil de skal lære å finne på noe selv. DET er kjipt, det!

    Kjedsomhet er faktisk noe av det aller mest lærerike som fins. Når minstemann sier «jeg kjeder meg», så sier jeg «fint, det er sunt»!

    Da blir han litt sur, gitt!

  3. Å kjede seg litt innimellom tror jeg virkelig er bare sunt. 🙂

  4. Ja, det mener jeg virkelig. Og i hvertfall er det ikke rettferdig hvis ikke de skal kjede seg litt når vi måtte gjøre det!

  5. Hæhæ. Jeg tror liksom ikke at de biter på det rettferdig-kortet. 😉

    Noe jeg har merket meg er at ungene rundt her nesten ikke er å se ute, ikke engang i helgene. De eneste gangene de er å se ute er på sommeren når de hopper trampoline i hagene sine.

  6. Det er fordi de spiller data, og det igjen er for at de utslitte superforeldrene skal få seg en bitte liten strekk i godstolen…

  7. Men superforeldrene kan vel strekke litt i stolene sine mens de sender ungene ut for å leke? Og nå som det har vært så fint snøføre her!

    Det jeg synes er litt rart er at ungene anno 2007 ikke ser ut til å synes at snø er gøy. Vi ungene anno 1980-90-tallet måtte jo nesten bæres inn igjen når det var snøføre slik som det har vært nå, fordi vi gikk på ski og gikk på ski og gikk på ski, og bygde snømenn, snøborger og -huler, og akte og akte og akte og akte og akte og akte og kastet snøball.

    *som du skjønner er ikke jeg forelder :lol:*

  8. Smiler…det skjønte jeg 🙂

    Men jeg er helt enig. Også vi som var barn på 70-tallet drev på ute hele tiden, både sommer og vinter, og vi aktiviserte oss selv. Ikke rart vi ble så bra som vi ble :-))

    Noe tror jeg kommer av at hele hverdagen er så gjennomorganisert, fra skoledagen via SFO til en uendelighet av organiserte fritidsaktiviteter at det egne initiativet ikke stimuleres, i tillegg til at de er så slitne at de rett og slett ikke orker.

    Bortsett fra å spille data. Det orker de alltid.

  9. Hæhæ! Ja, det er ganske tydelig! 😆

    Jeg har aldri vært særlig gjennomorganisert. Og det er vel ikke så rart at man utover 90-tallet begynte å snakke om stressede småbarn.

    Vi var mye ute. Men til tross for det ble jeg verken noen sportsfantast eller et stort friluftsmenneske, men det var i grunn gymmen som tok knekken på lysta til fysisk fostring. *grøsse* Gym er ikke laget for at folk skal bli glad i røre på seg!

  10. Det jeg ikke helt klarer å forholde meg til er generaliseringa her, «slik var det på 60-tallet». «Slik er det nå».

    Ja, det er forskjeller, og det er trender, men størst betynding har nok holdnigene innad i familien. Man hadde curlingforeldre på 60-tallet og, og man har foreldre som setter dagsorden i dag.

    Når man tar det ned på et slags personslighetsplan så syne jeg det blir litt for dumt. Skal man se på trender må man se på de ytre forholdene, ikke så mye holdningene innad i familien.

    Tenker jeg.

  11. Undre, det der med gymmen tror jeg er veldig forskjellig, og avhengig av hva slags gymlærer man hadde. Jeg kan i hvertfall huske at vi hadde det veldig gøy i gymtimene, både både i grunnskolen og på gymnaset, det var dessuten populært som valgfag, og det kom helt klart av gode lærere.

    Beate, jeg generaliserer ikke. Jeg kommenterer i forhold til hva jeg husker fra min egen barndom, og i forhold til hvordan jeg opplever mine egne barns oppvekst. Det er helt klart forskjeller nå også, som det var den gangen, men likevel tror jeg det er en klar trend mot at barnas aktiviteter er mer organisert nå enn tidligere, mens det har blitt mindre av den spontane aktiviteten.

  12. Enig med deg, Goodwill, selv om det både da og nå fantes forskjeller, så er det en helt klar trend i retning av organisering og curlingtype-foreldre. Det er ikke nødvendigvis negativt å vise interesse og å følge opp ungene sine, men det er noe med å la ungenes aktiviteter dominere hele voksen- og familielivet som jeg tror er litt usunn…
    Ellers har nok jeg til tider vært en litt kjip forelder, jeg har ikke villet høre snakk om å «kjede seg». Hvis de i blant har ymtet noe om det har jeg alltid hatt gode forslag om skolearbeid, eller oppvask, rydding el.l. Da har de plutselig hatt noe å gjøre likevel…

  13. Ja, er det ikke merkelig, Skorpionkvinnen! 😀

  14. Jeg så aldri noe til de gymlærerne dine skjønner jeg.

  15. Der ser du Undre, noe er bra på Sørlandet også 🙂

  16. Hihi! Jeg tenker mye er bra på Sørlandet! 😀

  17. You bet! 😀

  18. Goodwill, jeg tenkte ikke så mye på deg som på mammaen som skrev innlegget.

  19. Eg er litt sliten og lat, så eg lar ungane leike sjølv utan å blande meg. Det går som regel veldig bra. Og så les eg gjerne for dei. Men vert det mykje tyt om at eg skal leike med dei, vert eg jo berre sur. Det har eg iblant dårleg samvit for. Men eg har verdens finaste ungar, så noko rett gjer eg sikkert.

  20. Det er det som er det fine, Avil. Vi trenger ikke leke med dem – de klarer det helt fint selv, bare vi gir dem sjansen. Sjansen til å gjøre bittelitt annet enn å spille data eller se på tv. Det er bare å trykke på de rette knappene så går det av seg selv og vi kan sitte der med avisa og kaffekoppen i fred og ro.

    Kanskje så lenge som fem minutter…

  21. «Kanskje så lenge som fem minutter…»

    Hehe.

  22. Du kjente deg igjen skjønner jeg, Beate 😀

  23. Det tror jeg alle de med ønskebarna gjør.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: