Nedturen

Vel begynt er halvt fullendt, er det noe som heter. Men idag stemmer ikke det.

Birkebeineren ble ikke det man hadde tenkt.

Lenge så det helt normalt ut. Dro til Rena igår formiddag og så på løypene, gikk en tur på fjellet og koste oss. Det var helt strålende, optimismen rådet. Bare noen av oss veteranene var nøkterne: Det er ofte så fint dagen før, og ofte mye dårligere renndagen.

Storspising av pasta samt smøring av ski på kvelden, og tidlig i seng. Ble tildels underholdt av Elverums glade natteranglere på natten, før vi sto opp kl 0500. Det er da jeg bruker å lure på hva i h….. jeg driver med, så også denne gangen.

Å si at frokosten gikk ned på høykant er å overdrive, men du par skiver ble det, og en nødvendig kaffekopp. Deretter avgårde i buss til startstedet.

Leverte bagasjen i transporten og smurte skia, og klar til start: Pang!!! …der var pulje 3 avgårde. Kom ut nesten i teten, men fulgte strategien min om å gå behersket første mila. Det er lett å brenne av for mye der, det har jeg erfart tidligere. Smertelig.

Første matstasjon, XL1-kruset smakte godt. Videre, i lett terreng med mye staking, dette begynner å ligne noe. For en glid!

Men nå begynner vi å nærme oss fjellet, og jeg merker vinden. Og så – rett før toppen av Dølfjellet – begynner det å komme løpere imot oss. Hva driver de med? Har de brutt løpet? Svaret kommer straks: De er stoppet av arrangøren, løpet er avlyst!

Jeg trodde ikke det var sant. Det har aldri skjedd før, på 70 år. Men sånn var det, det var bare å snu og ta løypa ned til start igjen og finne bussen vår.

Det var surt, men rapportene vi fikk fra løpere som hadde vært inne på neste fjell, Raufjellet, som er enda mer åpent enn Dølfjellet, fortalte at det var riktig å avlyse. Sterke løpere var blitt blåst i bakken, og de hadde måttet gå fiskebein på flatmark for å komme fram. Innerst inne er jeg glad jeg slapp akkurat det.

Likevel er det noe uforløst her vi sitter i bussen på vei hjem, med uforettet sak. Det blir nytt forsøk neste år, det er helt sikkert!