Meg som ung?

Det var ikke lite du vil ha av meg idag, Mona! En hel utredning av hvem jeg var og hva jeg gjorde som barn!

Det er lenge siden, du vet det? Lenger enn du aner, helt tilbake til 60-tallet, og litt på 70-tallet, selv om jeg regnet meg mer som ungdom da. På den annen side er det kanskje 70-tallet jeg husker mest fra. Korttidsminnet, vet du.

*kaffepause*

Det sies at man skal velge sine foreldre med omhu. Jeg tilføyer at man også bør være nøye med hvor man blir født. For min del var begge deler viktig. Jeg er født i Nittedal, og hadde mine første leveår på skifabrikken Blå-Skia. Noen som husker Blå-Skia? De var så fine! Trehvite og fine, med ei blå stripe midt på, og stjerne i tuppen.  Rottefellabindinger. Odd Martinsen brukte dem, ble verdensmester på dem, og treneren hans eide og drev skifabrikken. Som vi bodde på, i 2. etg i huset til trenern, vi flytta inn etter Alf Prøysen, som bodde der før. Skrivestua til Alf Prøysen ble lekestua mi.

(Starten på skifabrikken, og skrivestua i forgrunnen, foto av Alf Prøysen!)

Men mamma og pappa ville ikke bli boende i ei sidegrøft til Groruddalen, så vi flyttet til sol og varm, skjærgård, svaberg og sandstrender på Sørlandet.

Sommeren var båt, båt, båt. Først pram sammen med farfar som hadde samme pene navn som meg, deretter tresjekte, så plastsjekte. To-fots-sykdommen herjet selvsagt, og godt var det, for dermed ble det etterhvert stor nok båt til å bo i, og lange båtferier langs Sørlandskysten og nedover svenskekysten. Et herlig liv!

Sørlandet har vintre også, og på grunn av miljøskadene fra oppveksten på skifabrikken så ble jeg naturligvis skiløper. Vi hadde et jorde der jeg bodde, og der løp jeg på ski. 300m rundt og rundt. Fiskebein, dobbelttak, skøyting. Slalom, og hopp – men ikke med v-stil. Om sommeren sparket jeg stort sett en fotball mot en fjellvegg, når jeg ikke var på sjøen da. Fjellveggen var grei, for den sendte ballen tilbake til meg. Det gjorde ikke alltid kompisene mine når jeg spilte med dem *pussig*.

Sommeren på Sørlandet var fin. Det var alltid fint vær, sol og varmt. En fin ting med sommeren var at vi kunne se på svenske-tv. Det var stas! Svenskene snakket så rart, og de var fryktelig opptatt av tennis. En kar som het Bjørn Borg eller noe slikt. Skjønte ikke så mye av det, jeg. Det kunne da ikke være noe morsomt å spille med så liten ball? Ett og annet skrubbsår ble det naturligvis, men ikke mer enn man skulle ha. Klatretrær hadde vi nok av på Sørlandet også, store fine eiketrær med fine eikenøtter til å kaste ned i hodene på dem som gikk under trærne.

En ting jeg husker veldig godt, og som var veldig fint, var at mamma og pappa alltid var der. Pappa var lærer og mamma var skoletannlege, dvs de jobbet kortere dager enn de fleste andre og de fulgte skolenes ferier. Det betyr at de var der for meg og søsteren min det meste av tiden. Vi gikk med nøkkel rundt halsen, men vi slapp å være mye alene. Det er jeg veldig glad for, selv om det var et trygt og fint nabolag å vokse opp i.

Sånn! Det får være nok om mine barndomsminner i denne omgang. Det tyter ut litt av hvert her også når jeg først begynner å skrive. Sperra er i hvertfall borte! Sender stafettpinnen videre til Iskwew!

Reklame