Publisert av: Skippern | mars 17, 2008

Det glade vanvidd for de rike?

Dette blir helt sikkert siste ski-post for denne gangen fra min side. Tror jeg!

Lørdag gikk jeg Birkebeinerrennet for attende gang. Og for en opplevelse det ble! Yr holdt hva de lovet. Sola skinte fra nesten skyfri himmel hele dagen, kuldegradene holdt seg nesten hele tiden, føret var nesten optimalt, og vinden fra i fjor holdt seg langt, langt unna. Jeg tror ikke det var mange misfornøyde sjeler der ute. For egen del vil jeg si at det må ha vært den beste skiopplevelsen ever.

normal_raufjellet1.jpg

Det skrives mye om Birken og alt rundt. Om utstyrshysteri, treningshysteri, kostholdshysteri og mange andre slags hysteri. Felles for mye av det som sies og skriver tror jeg er at det kommer fra folk som ikke har noe forhold til skisporten, og som bare ser de mest outrerte utslagene. For de er der, ingen tvil om det. Men det gjelder bare et fåtall. Og det er ingenting som er så lett som å harselere over fåtallets galskap.

Henrik Langeland hadde en kronikk i Aftenposten lørdag som jeg syns tar dette på kornet. Han skriver morsomt og godt om «hysteriet»,  også sin egen, men konkluderer avslutningsvis med essensen i det hele, som er «at deltagerne i Norges største turrenn består av kvinner og menn i nær sagt alle aldre, yrker og livssituasjoner som egentlig bare har én ting til felles: De liker å gå på ski.»

Og sånn opplever jeg det også. Jeg tok meg tid til å observere rundt meg underveis, og så slett ingen desperate hysterikere. Derimot så jeg flust med blide, hyggelige skiløpere i alle fasonger, med utstyr av ulike årsmodeller, som vel gikk så fort de klarte, men som også koste seg og nøt den fantastiske dagen. For egendel fikk jeg en annen erkjennelse for meg på veien hjem. Jeg har vært litt mett på dette en stund, men kjente på meg selv at fellesskapet, varmen fra alle de gamle kompisene som jeg møter igjen hvert år, og gleden over å ha opplevd og gjennomført nok en gang, alt dette gjør at jeg nok ikke er ferdig med Birken på en god stund ennå.

Tenkte (som vanlig) på vei opp de lange, tunge bakkene etter start at dette får være siste gang – men jeg står nok der igjen om et års tid!


Responses

  1. Ahh – selv jeg synes da det høres hyggelig ut :o)

    Jeg vedder på at du har glemt de bakkene alledede…

    Langeland skrev en meget underholdende kronikk!

  2. Snakket med en kollega i lunsjen idag – han hadde gått jevnt og rolig over, tatt pause underveis og spist ordentlig matpakke, og brukt nesten 7 timer. Strålende fornøyd. Det går an, det også!

    Bakkene er ikke glemt, men slitet er glemt. Nå handler det (som hvert år) om alle de god øktene man skal gjennomføre det kommende året. Neste år – da!

    …sier vi hvert år ;o)

  3. Selv om jeg er totalt inkapabel på ski, må jeg si at innlegget ditt fikk meg til å smile litt koselig likevel🙂 Jeg er glad du ikke er en av de konkurranse-fantene i løypa!

  4. Siste …. ha, ha, siste for i år ja.
    Men bare vent til neste år, – da er det en ny sesong, nye ting som lokker – og Birken lokker sikkert mer enn noen sinne – du som er så ung og sprek!
    Det er en fin vår.

  5. Jeg har ikke stått på langrenn på nesten femten år!
    Men jeg må innrømme at det av og til er litt fristende🙂

    Gratulerer med overstått

  6. Cat, jeg må nok skuffe deg litt der, for jeg er nok en dem. Dvs, når jeg står på start er jeg fullt fokusert om å gå fort på ski, gjøre det jeg skal. Men jeg tar meg også tid til å nyte turen underveis, og til å smile og si takk til dem som gir drikke underveis, til publikum som heier og så videre. Og under forberedelsene lever jeg etter mottoet «det enkleste er det beste». Det stemmer, nemlig.

    Tonita, 21. mars 2009 er allerede booket i kalenderen!

    Heidi, tusen takk! Jeg syns du skulle gi etter for fristelsen, jeg! Se bare her!

  7. Dette med utstyrshysteri minner meg litt om den gangen for lenge siden da jeg jobbet i en sportsforretning nær Seattle. Jeg fikk kommisjon på salg, så jeg var svært fornøyd med familien på fire som kom inn og kjøpte godt over $5000 med utstyr fordi de skulle på tur i fjellet, selv om jeg var meget skeptisk til at de i det hele tatt kunne bruke alt på bare en fjelltur, selv om det ble en lang en.
    Etpar uker senere så jeg dem igjen på turstien på Mt. Rainier. Når jeg sier «tursti» må jeg nesten forklare at «fortau» er egentlig en mer nøyaktig beskrivelse. Stien er nesten flat og asfaltert hele veien.
    De snudde halvveis, og det var all den fjellturen de hadde tenkt seg på!

  8. Slemmingen! Du lurte dem, Marina!😀


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: