Publisert av: Skippern | november 17, 2008

Veiskille

Idag har vært en underlig dag. I formiddag kom telefonen som jeg har ventet på, fryktet, men også ønsket.

Mamma har kommet på hjem.

Mamma er det fineste mennesket jeg vet om. Det er egentlig hun som fortjener kallenavnet Goodwill, for i henne er det absolutt bare godt. Selv nå, dypt inne i sykdommen, om vi rundt henne ikke makter mer og i blant får utbrudd i sinne, går det fem sekunder så har hun glemt det og er bare såååå glad i alle sammen. Slik som hun alltid har vært.

Mamma har langt framskredet Alzheimer. Hun kjenner fortsatt sin nærmeste familie, husker fortsatt endel fra vi ungene var små, og fra sin egen oppvekst. Men det blir mindre og mindre av det. Og av det som skjer i nuet får hun ikke med seg noen ting. Ingenting fester seg. Spørsmålene hennes kommer om igjen og om igjen, gjerne 50 ganger i løpet av en kveld kan hun si til meg «neimen er du kommet på besøk, så hyggelig!»

Enda jeg hver gang svarer at jeg kom for tre dager siden.

Pappa er sliten. Klippen, som i perioder hadde flere jobber, fordi han likte det. Som fortsatte å undervise enda han hadde tenkt å gi seg, fordi skolen, elevene og foreldrene ønsket det, og fordi han trivdes med å undervise.

Som alltid har hatt hundre jern i ilden. Gitaristen. Vinleggeren. Golferen. Skismøreren og sekundanten som alltid var med meg på skirenn. O-løperen som fortsatt er råsprek, og i en alder på 71 år er blant de beste i landet i sin klasse. Som ennå kan være med meg på timelange løpeturer i skogen. Men nå er han sliten. Sliter med nattesøvnen, har fått høyere blodtrykk. Det er et faresignal, og sannheten er jo at det er han som er offeret for sykdommen hennes. Jeg ser det, og føler meg litt hjelpeløs som bor 30 mil unna og ikke kan hjelpe ham i hverdagen.

Personellet som har hatt med henne å gjøre har lenge sett at hun er dårlig, og trengte fast plass, men det har ikke vært mulig. All har vært opptatt, og det virket ganske håpløst. Men denne helgen hadde de klart å skaffe henne (ham) en ekstra weekend med avlastning, og da pappa skulle dra og hente henne i morges ringte de og sa at de ville hun skulle bli der – inntil hun fikk plassen hun skal ha.

Det er underlig, for vi har jo ønsket det, ventet på det. Men når det først skjer så gjør det noe med meg. Noe sterkt. For det er en epoke som er over, noe definitivt. Hun kommer ikke til å bo hjemme mer.

Jeg mistet mamma litt idag.

Men jeg kommer til å beholde henne for alltid.

Advertisements

Responses

  1. Dette må være en av de vanskeligste sykdommene for de rundt, tror jeg. Å merke at et menneske du er så glad i sakte forsvinner til et sted der du ikke har tilgang.

    Det er sikkert aller verst for din far, som kanskje sliter med dårlig samvittighet. Men han ville jo blitt fullstendig utslitt, enda mer enn nå. Det er tryggere for alle, når det nå en gang er som det er.

    Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig, Goodwill, foreldrene våre er så nært knyttet til den indre tryggheten vi har i oss.

    Du beholder henne for alltid, hun er i deg. Alltid.

    *trøsteklemmer masse*

  2. Åh, Goodwill, for ei vanskeleg tid det har vore (og er) for deg og familien. Ein veldig stor klem frå meg.
    *superklemmen*

    Og så høyres det ut som resten av Goodwill-familien er like fin som deg, og då klarar ein vanskelegare tider så mykje betre.
    *den lille ekstraklemmen*

  3. Tusen takk, både Iskwew og Avil. Det gjør godt med klemmer og varme tanker fra dere to.

    Det var virkelig en underlig dag igår. Vaklet mellom følelsene av lettelse og sorg. Og tanken på hva han skal gjøre nå, når hverdagene blir lettere. Jeg håper han fortsetter å holde på med tingene sine, og at han fortsetter å bruke nettverkene sine. Det er nå han vil se hvor mye de er verdt.

  4. Jeg skjønner godt den følelsen av lettelse og sorg på samme tid. Du vet jo hvor veien går videre.

    Det er sikkert viktig at din far «mases» litt på nå, for det kan være fort gjort å bli deppa, tenker jeg. Men solid oppbygde nettverk er flinke til å mase, det fikk min mor merke da samboeren døde. Selv om hun kjenner på ensomheten, så er det mange som bidrar til at den er mindre omfattende.

  5. Jeg tror han er oppmerksom på det selv også, så det går nok bra med ham. Veien videre for henne derimot er ikke så bra – den går bare nedoverbakke, dessverre.

  6. Ja, det gjør det 😦

    Jeg antar at sykehjemmet er så nært at han kan besøke henne ofte?

  7. Jada, det er 10 min i bil, så det er ikke noe problem. Korte avstander på Sørlandet, vet du.

    Og det er like ved der de tidligere har brukt å gå tur, så det blir nok endel spaserturer rundt Hoveodden. Vel og merke når ikke Toffen har festival der 😉

  8. Varme tanker herfra og!

  9. Tusen takk, Beate! :o))

  10. Å, så fint, Goodwill. Kanskje din mor instinktivt husker følelsen av å gå der, selv om hun ikke husker selve turene.

    I festivaltiden ville jeg holdt meg unna, ja 🙂

  11. Men.. jeg skrev da her? Spam-spist kanskje?

  12. Neida, vennen! Det er bare jeg som har stilt klokka underveis og laget krøll i rekkefølgen – nå er det rettet opp!

  13. Hun husker turene, kjenner igjen stedene. Det sitter et dypere sted. Men hun klarer ikke følge de gamle turene alene. Orienteringsevnen var noe av det første som forsvant…

  14. Da er det sikkert en god følelse for henne å gå de turene 🙂

  15. Dette høres ikke helt enkelt ut, nei, men vi får håpe at livet i det minste blir enklere for faren din.
    Og at moren dine fremdeles kan nyte turene ved Hoveodden!

  16. Håpe og tro, Marina. Det må vi alltid gjøre.

  17. Dette livet gjør det ikke alltid enkelt for oss… Men jeg håper og tror at faren din nå vil få mer energi og overskudd – som igjen kommer din mor til gode. Få ting er vel så slitsomt og tærende som å alltid være på ank, og være redd for hva som kan skje hjemme.

    *klemmer godt*

  18. Tusen takk, Kristin! Ja, jeg tror han får tilbake overskuddet nå. Han skylder seg selv å gjøre det beste utav situasjonen og livet sitt, det tjener ingen hensikt å dyrke sorgen…

    *varme klemmer tilbake*

  19. […] til Arguineguin på Gran Canaria. Han trenger det gamle mannen, etter en lang slitsom periode. Heldigvis ser alt ut til å gå bra der […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: