Veiskille

Idag har vært en underlig dag. I formiddag kom telefonen som jeg har ventet på, fryktet, men også ønsket.

Mamma har kommet på hjem.

Mamma er det fineste mennesket jeg vet om. Det er egentlig hun som fortjener kallenavnet Goodwill, for i henne er det absolutt bare godt. Selv nå, dypt inne i sykdommen, om vi rundt henne ikke makter mer og i blant får utbrudd i sinne, går det fem sekunder så har hun glemt det og er bare såååå glad i alle sammen. Slik som hun alltid har vært.

Mamma har langt framskredet Alzheimer. Hun kjenner fortsatt sin nærmeste familie, husker fortsatt endel fra vi ungene var små, og fra sin egen oppvekst. Men det blir mindre og mindre av det. Og av det som skjer i nuet får hun ikke med seg noen ting. Ingenting fester seg. Spørsmålene hennes kommer om igjen og om igjen, gjerne 50 ganger i løpet av en kveld kan hun si til meg «neimen er du kommet på besøk, så hyggelig!»

Enda jeg hver gang svarer at jeg kom for tre dager siden.

Pappa er sliten. Klippen, som i perioder hadde flere jobber, fordi han likte det. Som fortsatte å undervise enda han hadde tenkt å gi seg, fordi skolen, elevene og foreldrene ønsket det, og fordi han trivdes med å undervise.

Som alltid har hatt hundre jern i ilden. Gitaristen. Vinleggeren. Golferen. Skismøreren og sekundanten som alltid var med meg på skirenn. O-løperen som fortsatt er råsprek, og i en alder på 71 år er blant de beste i landet i sin klasse. Som ennå kan være med meg på timelange løpeturer i skogen. Men nå er han sliten. Sliter med nattesøvnen, har fått høyere blodtrykk. Det er et faresignal, og sannheten er jo at det er han som er offeret for sykdommen hennes. Jeg ser det, og føler meg litt hjelpeløs som bor 30 mil unna og ikke kan hjelpe ham i hverdagen.

Personellet som har hatt med henne å gjøre har lenge sett at hun er dårlig, og trengte fast plass, men det har ikke vært mulig. All har vært opptatt, og det virket ganske håpløst. Men denne helgen hadde de klart å skaffe henne (ham) en ekstra weekend med avlastning, og da pappa skulle dra og hente henne i morges ringte de og sa at de ville hun skulle bli der – inntil hun fikk plassen hun skal ha.

Det er underlig, for vi har jo ønsket det, ventet på det. Men når det først skjer så gjør det noe med meg. Noe sterkt. For det er en epoke som er over, noe definitivt. Hun kommer ikke til å bo hjemme mer.

Jeg mistet mamma litt idag.

Men jeg kommer til å beholde henne for alltid.

Reklame