Sykle til jobben

Det er den tiden.

Det er den tiden da det ligger treningstøy, og ikke vanlige klær på stolen ved siden av sengen om morgenen. For om det ligger vanlige klær der og man først får på seg dem er det tungt å skifte til noe annet som man vet man skal svette i før arbeidsdagens begynnelse. Ligger det treningstøy der er det enkelt å smette inn i det når man står opp om morgenen. Og da er man gjerne igang.

Idag var en sånn dag. Ikke igår, for da regnet det, men idag. Solen stanget seg utålmodig inn gjennom en glipe mellom gardinene, og viste at det var fint vær ute.

Sykkelvær.

Vekke og få igang unger, kjapp frokost, smøre matpakke, få ungene avgårde, og så – på sykkelsetet. Deilig! Klokken er 0755, det er bare meg og sykkelen. Trille avgårde i et passelig tempo, på lette gir. Kjenne at beina er lette. Møter naboen syklende på vei til sin jobb i motsatt retning, hilser og smiler. Fellesskap.

De første kilometrene går gjennom kommunen jeg bor i. Vakkert jordbrukslandskap, lett og fin sykkelvei. Duften fra gårsdagens gjødsling henger fortsatt i. Noen syns det er ekkelt, jeg syns det hører med i en jordbrukskommune.

Passerer bussholdeplassen på bygrensen, og konstaterer at ikke alle busspassasjerer har livet kjært. Den unge damen står med ryggen til og med mobilen på øret, og svinser plutselig over mot den siden jeg har tenkt å passere henne på – men siden jeg er oppmerksom så går det bra – såvidt…

Innenfor bygrensen er det morsomt å sykle. Bilene står stablet etter hverandre i kø, med en irritabel fører og en enslig matpakke i hver, mens jeg triller forbi dem på sykkelvegen og smiler.

På Alfaset må jeg krysse en sideveg på fotgjengerfelt, sånn med sebrastriper. Hopper kjapt av sykkelen og blir fotgjenger. Bilene i det nærmeste feltet stopper, men hei du, danske, du i traileren der ja, du skal stoppe for fotgjengere i fortgjengerfelt! Grrr!

Smetter bak ham og over veien, ser etter ham der han svinger rundt rundkjøringen, og ser at han ser etter meg – og hilser med pekefingeren mot hodet. Idiot! Jeg hilser tilbake med samme mynt, og vi ser hverandre aldri igjen. Håper jeg…

Siste biten fram sykler jeg på grusstien langs Alnaelva, og får med meg et lite stykke idyll midt i den ellers tunge Groruddalen. Svinger smilende inn i parkeringskjelleren, setter fra meg sykkelen kl 0833 og tar morgendusjen – og er på kontoret 0845. Frisk og opplagt!

Nå regner det ute, og jeg skal snart ut og sykle igjen. En litt lengre rute, gjennom Østmarka. Da blir jeg våt – men det gjør ikke noe. For nå er det helg, og etter dusjen kan jeg nyte fredagspilsen med meget god samvittighet!