Publisert av: Skippern | mai 17, 2009

Bløt?

Sitter i stua og lar inntrykkene fra helgen synke inn og bearbeides. Det har vært hendelsesrike dager.

Først fredag, med en herlig pubrunde i deilig solskinn med skjønne kollegaer. Det var virkelig en nytelse å sitte i solveggen på fortausrestaurantene og nyte kald pils – til en rimelig penge, som det gjerne er på østkanten. Halvlitere for 33,- gjør faktisk noe med humøret 😉

Hoppet av pubrunden like før nedslaget i Dovrehallen for å møte gode nettvenner på Bar&Cigar til litt mer øl og masse skravlings. Hyggelig det også, og det ble sent, så jeg sender en stor takk til sjåføren som kjørte meg så og si helt hjem.

Lørdagen ble naturlig nok litt laber. Men siden jeg hadde bestemt meg for å bli værende hjemme og sove lenge, uten store planer for å utrette noe spesielt, ble også dette en fin dag. Solskinn og god temperatur ute, litt hagepusling, og Edvald Boasson-Hagen som nok en gang viste at nordmenn kan, også på sykkel. Tredje pallplass på tre dager i Giro d’Italia er sterkt!

Men det var jo for ingenting å regne av påkjenning for nasjonalromantiske nordmenn i forhold til hva som skulle komme. Melodi Grand Prix i Moskva, med fantastiske Aleksander Rybak, fulgt fra tv-sofaen, med Twitter på si, en herlig opplevelse. Allerede i den norske finalen kunne jeg ikke skjønne hvordan noen kunne slå ham. I finalen syns jeg det var  klasseforskjell. Likevel var det uvirkelig og surrealistisk å følge stemmegivingen og opptellingen. Det var et øyeblikk for historiebøkene, uansett hva man måtte mene om MGP. Det var stort.

Dagen derpå kunne ikke fått en bedre oppladning. Grunnlovsdagen, feiringen av grunnloven som nasjonalforsamlingen på Eidsvoll underskrev 17. mai 1814, Norges nasjonaldag. Hjertene banket nok ekstra sterkt denne dagen. Solen skinte, jeg kunne ha på meg bunaden igjen, og følge barnetoget på skolen til minstemann.

Det var likevel barnas underholdningsinnslag etter toget som gjorde sterkest inntrykk på meg. Sangglede, spilleglede og entertainerglede. Selv min egen 10-åring, som ellers har vært svært beskjeden i slike sammenhenger, strålte av glede på scenen under framføringen av «New York, New York» sammen med klassekameratene. De to 4-klassingene som sang «You Raise Me Up» med litt skjelvende men klokkeklare stemmer fikk fram de første tårene i øyekroken utav gleden som lyste av øynene deres.

Det herligste øyeblikket var likevel da det offisielle programmet var slutt, og noen satte på «Fairytale» bare for moro skyld – og fire bunadskledde jentunger, sikkert ikke mer enn 8 – 10 årgamle, spontant satte i gang med å danse Halling på asfalten foran scenen. De danset og smilte og lo, nesten som gutta i Frikar. Det ble naturligvis oppdaget, og jentene måtte  opp på scenen og gjenta det hele. Herlig opptreden, og herlige, søte jenter.

Jeg fikk filmet det hele, men så litt dårlig, gjennom heller tårevåte øyne…

Jepp, jeg er visst blitt litt bløt 😀

Reklamer
Publisert av: Skippern | mai 15, 2009

En fredag i mai – og en anbefaling

Solen skinner, det er fredag midt i mai, lønna er en snartur innom konto og det gjelder å bruke av den mens den er der! Derfor blir det en livlig ettermiddag, med pubrunde her og pubrunde der, nattbuss hjem og sove lenge i morgen. Gleder meg!

En pubrunde på en fredag kan anbefales. Men det er ikke det jeg tenker på når jeg snakker om anbefaling i dag. Det er noe helt annet.

Det er Mobbebloggen.

mobbebloggenDet er Curly som har dratt igang dette prosjektet, som egentlig er et bokprosjekt, men som like mye ser ut til å bli en kjedereaksjon av et bloggeprosjekt. Etter at Curly dro igang bloggen, og selv publiserte saken som kanskje utløste hele prosjektet, fulgte Virrvarr opp med et innlegg som tok pusten fra alle. Det er nok ikke mange som sitter med tørre øyne etter å ha lest denne posten, jeg gjorde i hvertfall ikke det.

Virrvarrs innlegg utløste et skred av reaksjoner fra mennesker som sitter med tilsvarende opplevelser og dyrekjøpte erfaringer. Jeg tipper Curly får litt av en jobb med å avgrense innholdet i boka, for det er mye, og det er neppe plass til alt. Men likevel – dette temaet er så viktig at jeg oppfordrer alle som kommer innom her haos meg og leser dette til også å titte innom Mobbebloggen, Virrvar og Curly, enten for å bidra med sin historie, eller bare for å gi sin støtte.

Mobbeofrene fortjener at vi viser at vi bryr oss, og at vi er tydelige på at det er mobberne som er å bebreide, ikke ofrene.

Kjære Curly, Virrvarr og dere andre som står fram med historiene deres – dere er helter!

Publisert av: Skippern | mai 8, 2009

Sykle til jobben

Det er den tiden.

Det er den tiden da det ligger treningstøy, og ikke vanlige klær på stolen ved siden av sengen om morgenen. For om det ligger vanlige klær der og man først får på seg dem er det tungt å skifte til noe annet som man vet man skal svette i før arbeidsdagens begynnelse. Ligger det treningstøy der er det enkelt å smette inn i det når man står opp om morgenen. Og da er man gjerne igang.

Idag var en sånn dag. Ikke igår, for da regnet det, men idag. Solen stanget seg utålmodig inn gjennom en glipe mellom gardinene, og viste at det var fint vær ute.

Sykkelvær.

Vekke og få igang unger, kjapp frokost, smøre matpakke, få ungene avgårde, og så – på sykkelsetet. Deilig! Klokken er 0755, det er bare meg og sykkelen. Trille avgårde i et passelig tempo, på lette gir. Kjenne at beina er lette. Møter naboen syklende på vei til sin jobb i motsatt retning, hilser og smiler. Fellesskap.

De første kilometrene går gjennom kommunen jeg bor i. Vakkert jordbrukslandskap, lett og fin sykkelvei. Duften fra gårsdagens gjødsling henger fortsatt i. Noen syns det er ekkelt, jeg syns det hører med i en jordbrukskommune.

Passerer bussholdeplassen på bygrensen, og konstaterer at ikke alle busspassasjerer har livet kjært. Den unge damen står med ryggen til og med mobilen på øret, og svinser plutselig over mot den siden jeg har tenkt å passere henne på – men siden jeg er oppmerksom så går det bra – såvidt…

Innenfor bygrensen er det morsomt å sykle. Bilene står stablet etter hverandre i kø, med en irritabel fører og en enslig matpakke i hver, mens jeg triller forbi dem på sykkelvegen og smiler.

På Alfaset må jeg krysse en sideveg på fotgjengerfelt, sånn med sebrastriper. Hopper kjapt av sykkelen og blir fotgjenger. Bilene i det nærmeste feltet stopper, men hei du, danske, du i traileren der ja, du skal stoppe for fotgjengere i fortgjengerfelt! Grrr!

Smetter bak ham og over veien, ser etter ham der han svinger rundt rundkjøringen, og ser at han ser etter meg – og hilser med pekefingeren mot hodet. Idiot! Jeg hilser tilbake med samme mynt, og vi ser hverandre aldri igjen. Håper jeg…

Siste biten fram sykler jeg på grusstien langs Alnaelva, og får med meg et lite stykke idyll midt i den ellers tunge Groruddalen. Svinger smilende inn i parkeringskjelleren, setter fra meg sykkelen kl 0833 og tar morgendusjen – og er på kontoret 0845. Frisk og opplagt!

Alben

Nå regner det ute, og jeg skal snart ut og sykle igjen. En litt lengre rute, gjennom Østmarka. Da blir jeg våt – men det gjør ikke noe. For nå er det helg, og etter dusjen kan jeg nyte fredagspilsen med meget god samvittighet!

Publisert av: Skippern | april 26, 2009

Redde Delara Darabi

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi

delara2Jeg har blitt utfordret av den hjertevarme bloggeren Curly om å delta på bloggaksjonen for å redde Delara Darabi. Den kan jeg ikke la ligge, så jeg tar stafettpinnen og håper du som leser vil bringe den videre.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss. Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

  • Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
  • Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
  • Kopier teksten under, som kan

– mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
– fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg sender utfordringen videre til andre bloggere jeg kjenner, som jeg vet brenner for å hjelpe folk som blir utsatt for grov urett, i håp om at de sender den videre:

Iskwew

Undre

Minneaspolise

HvaHunSa

Publisert av: Skippern | mars 8, 2009

Meme på G

Dette meme’t som jeg snappet fra Mona handler i hovedsak om å finne på ord som begynner på samme bokstav som forbokstaven i eget navn

Alle svar må være riktige, ikke finn på ord eller jug. Om personen som tagger deg har samme forbokstav i navnet sitt, får du ikke bruke noen av vedkommende sine svar. Du får heller ikke svare med samme ord to ganger, inklusive ditt eget navn.

  1. Hva heter du? Goodwill
  2. Et ord på fire bokstaver: Glitrende
  3. Et guttenavn: Geir
  4. Et jentenavn: Guri
  5. Yrke: Grillpølsemaker
  6. Farge: Griserosa
  7. Klesplagg: Golfjakke
  8. Mat: Gazpacho
  9. Noe du har på badet: Garderobeskap
  10. Sted: Grimstad
  11. Grunn til å komme for seint: Gangsperre
  12. Noe en kan skrike: Gurimalla!
  13. Film: Grease
  14. Noe en kan drikke: GinTonic
  15. Band: Gluecifer
  16. Et dyr: Gnu
  17. Vegnavn: Gjøvikgata
  18. Bil: Golf

Sånn passelig tidtrøtte mens man venter på at flybussen skal gå, og Moldepanoramaet irriterer i høyre øyekrok. Tagger ingen og alle! 🙂

Publisert av: Skippern | mars 8, 2009

Vennskap? Kjærlighet?

Vennskap og kjærlighet er to begreper som vi bruker mye tid og energi på å forholde oss til.

De to gis oftest ulik betydning, og brukes i ulik sammenheng. Vennskap brukes ofte i relasjoner med noe avstand, varierende fra ganske nær til mer eller mindre fjern. Man kan ha ganske nære venner som man er i hyppig kontakt med, og man kan ha venner som er heller fjernt fra vår daglige tilværelse – men som «er der», og like fullt betyr noe for oss.

For relasjoner som er mer enn «ganske nær», som heller over mot det mer intime og dypt private blir, ofte begrepet vennskap for svakt. Da skiftes det gjerne ut med et annet begrep – kjærlighet.

Kjærlighet som begrep rommer som regel sterke følelser. Videre inneholder det ofte også fysisk begjær, seksuelt begjær, og gjerne ønske om varige, sterke bånd og samliv. Kjærlighet er i mine øyne en av de viktigste bærebjelkene i samliv mellom to mennesker. Skal et samliv bli langvarig og lykkelig mener jeg det er avgjørende at man tar vare på og dyrker kjærligheten.

Jeg har kommet til at begrepene vennskap og kjærlighet gjerne kan kobles sammen. Vennskap i kjærlighet, og kjærlighet i vennskap. Begge deler er viktig å kunne ha med seg.

Med vennskap i kjærlighet tenker jeg på at den man elsker og deler livet med ikke bare er elsker men også ens beste venn. Har man det slik i et samliv er man heldig. Da har man gode muligheter for at samlivet skal vare.

At det er kjærlighet også i vennskap er kanskje ikke like vanlig å tenke på, eller hva? Jeg har imidlertid erfart det. Jeg har noen få dype vennskap som definitivt kommer inn under den kategorien. Det jeg føler der er kjærlighet til dem det gjelder, men da av den typen kjærlighet som gir uten å forvente noe igjen. Jeg forventer ikke evig troskap, forventer ikke at de det gjelder «ikke har andre enn meg». Det eneste jeg ønsker meg er at de tar imot mitt vennskap og min kjærlighet. Og det gjør de.

Og gir meg masse kjærlighet tilbake.

Publisert av: Skippern | mars 5, 2009

Lukke døren?

“Å lukke døren” er et begrep jeg som utenforstående iblant har hørt om fra pårørende til rusmisbrukere. Med det oppfatter jeg at man stenger den det gjelder ute fra familien, fra vennekrets, fra hva det måtte være han vil inn til. Man lukker døren etter å ha prøvd å nå fram med hjelp, støtte, forståelse og behandling så lenge at man ikke kommer lenger, at man ikke har mer å gi i møtet med det destruktive.

Det handler rett og slett om å beskytte seg selv, for ikke selv å bli dratt med i dragsuget.

Jeg har selv barn, og kjenner styrken i båndene til dem. Det finnes ikke noe sterkere. Jeg er selv barn, jeg har søsken, og kjenner også styrken i båndene til mine egne foreldre og lillesøster. Tanken på at de skulle kunne virkelig stenge døren for meg synes helt uvirkelig, nærmest uhyrlig.

Selv “Den bortkomne sønn” fra bibelhistorien ble sluppet inn da han kom krypende med halen mellom beina.

Likevel skjer det altså at noens rusmisbruk og tilhørende adferdsmønster blir så destruktivt og truende at de aller nærmeste ikke har andre muligheter for å klare seg enn å stenge døren. Det er så tøft at det nesten ikke er til å fatte, men noen ganger nødvendig. Det handler om flere mennesker, egen familie, egne barn, egenvennekrets. I rusmisbrukerens verden er det bare selv’et som gjelder, alt annet blir uvesentlig.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart det, men det er en enkel logikk i det også: For å kunne hjelpe andre må du først redde deg selv.

Den som lukker døren slutter nemlig ikke nødvendigvis å hjelpe. Hjelpen tar heller andre former, og foregår på andre arenaer. Som Curly med denne bloggen. Det er særdeles prisverdig. Det er takket være slike som henne at vi utenforstående kan få åpnet øynene våre og få et glimt avhvordan det er å være pårørende.

Publisert av: Skippern | mars 4, 2009

Endelig!

Endelig er gåten løst!

Endelig har vi fått svar på det vi har lurt på i alle år, det vi har diskutert opp og ned og i mente i ulike sammenhenger og aldri funnet noe entydig svar på – nå har vi det!

Navlelo – hvorfor havner det i navelen?

En østerriksk forsker har etter å ha studert 503 biter av lo fra egen navle funnet ut at en bestemt type hår på kroppen tiltrekker seg partikler og fører dem til navlen. Han har også funnet ut hva loet består av, og det er altså ikke bare bomullsrester fra klesplagg.

Av hensyn til leserne refereres ikke dette videre.

Det er godt å vite at det finnesforskere som tar tak i de virkelig tunge sakene, de som har betydning for menneskenes ve og vel på jorden. Hvem som har finansiert dette sies ikke, men jeg antar at det er offentlige midler, dvs skattekroner. Tipper den jevne østerriker skikkelig glad for det. Jeg gjetter på at det forskes på ett og annet tema her til lands også med omtrent like stor almennytte, og kjenner for min egen del at jeg kanskje ikke er like fornøyd ved tanken på det…

Han er forøvrig morsom også, denne forskeren. Han sier at man kan unngå å få navlelo ved å barbere seg på magen, men at barberingen må gjentas regelmessig ettersom magehårene raskt vokser tilbake, sier han…

Jepp, det var jo rocket science. Klør gjør det også. Dammned!!

Publisert av: Skippern | mars 1, 2009

Annenhver nordmann ufør?

Leser en artikkel i Bergens Tidende idag, om en skremmende utvikling innenfor arbeidsmarkedet vårt. Det er nemlig slik at uføretrygd nå er den vanligste form for pensjonering fram til fylte 67 år. Dette selv om mange har anledning til å gå av med avtalefestet pensjon. Også blant disse er det vanligere å gå over på uføretrygd.

Det er flere kvinner enn menn som blir uføretrygdet, bortsett fra i gruppen under 30, der er det flest menn som uføretrygdes.

– Grovt regnet utgjør tallet halvparten av et norsk årskull. Hvis utviklingen fortsetter betyr det at en av to forlater arbeidslivet som uføretrygdet, sier markedsdirektør Kenneth Stien i NAV Hordaland.

Dette syns jeg er skremmende. Hva skyldes det?

Den kreftsyke men fortsatt arbeidende hjelpepleieren Karin Gaassand som er intervjuet i artikkelen sier at hun tror det høyeffektive arbeidslivet vi har fått har mye av skylden.

Professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage sier: – I den globale arbeidsdelingen har vi eksportert de minst produktive og lavlønte arbeidsplassene til andre deler av verden. Det betyr færre jobber og røffere vilkår for den minst produktive delen av arbeidsstyrken. For dem er det forståelig at uføretrygd i dag i større grad er blitt et alternativ.

Vaage mener at det i Norge har lett for å bli til at helserelaterte trygder brukes til å løse problemene det nye arbeidslivet skaper. Jeg vet ikke nok til å kunne si at det er tilfelle, men jeg syns det er skremmende. Det forteller om et samfunn der profitt og fortjeneste er viktigere enn alt annet. Survival of the fittest, akkurat som i dyreriket.

Burde vi ikke være kommet lenger enn det? Det har vært mye snakk om inkluderende arbeidsliv, midlertidighet i uførestønaden, og ikke minst NAV-reform. Men er det slike ting som skal til?

Hva med holdninger? Burde vi ikke legge mer vekt på menneskelighet, ta bedre vare på hverandre? Menneskene er enhver bedrifts viktigste ressurs. Hvorfor ikke heller dyrke disse ressursene, slik at man kan ha glede av dem over lengre tid?

Mye tyder på at knapphet på arbeidskraft  blir en enda større utfordring framover enn det har vært. Da bør vi møte den utfordringen med å sørge for at vi kan bli stående lenger i arbeid snarere enn å gå ut i uføretrygd.

Det første vi kan starte med er å bry oss om hverandre.

Publisert av: Skippern | februar 27, 2009

Ikke pårørende, men forstående utenforstående?

Jeg er ikke pårørende til rusmisbrukere. Jeg har ingen rusmisbrukere i min nærmeste familie, dermed angår ikke denne problematikken meg. Takk og pris!

Eller hva? Er nå det så sikkert?

Nei, det er det ikke. Visst angår den meg. Hvor langt ut fra misbrukeren strekker egentlig begrepet pårørende seg? Mor og far, det er selvsagt. Søsken, det er også selvsagt. Søskenbarn – da er man også pårørende, men ikke nødvendigvis like nært. Det er ikke alle søskenbarn man har like mye kontakt med. Men hva med deres foreldre? Som er tante og onkel?

Og hva om kollegaen tvers over gangen, han som du har et nært vennskapelig forhold til, som du betror deg til og omvendt, hva om han forteller deg at en i hans familie er rusmisbruker? Og at det berører ham, påvirker livet hans?

Da er du pårørende.

Hva om han ikke forteller det, men du ser at det er noe som plager ham?

Da er du like fullt pårørende.

Vi er alle pårørende, på en eller annen måte. Jeg tror knapt det er noen som ikke kjenner noen som enten er rusmisbrukere eller som har en i nærmeste familie. Da Curly begynte å nøste opp om dette i bloggen sin ble jeg veldig grepet av det hun skrev, fordi det appellerte til min menneskelighet. Posten hennes om gratis heroin, et tema som jeg egentlig ikke hadde tenkt så mye over, fordi det ikke angikk meg, åpnet øynene mine. Hva er det egentlig vi gjør om vi gir de tyngste brukerne gratis heroin? Hva gjør det med brukerne? Og hva gjør det med deres nærmeste, som har kjempet mot misbruket i mange år at de plutselig skal få det gratis av staten?

Hva er konsekvensene? Går politikerne våre i dybden for å analysere virkningene av tiltakene de foreslår, eller bestemmer de seg etter å ha stukket fingeren i været og kjent hvilken vei valgvinden blåser?

Hva skjedde med «kunnskap»? Hva med å låne øre til dem som kjenner problemene på kroppen, de pårørende? Hva med å låne øre til dem som jobber med rusmisbrukere? Som kjenner til alle de krevende tilleggsvirkningene av rusmisbruke. Kriminaliteten. Sidemisbruket. Adferdsendringene. Manipuleringene. Og som vet at det kreves mer enn bare å fjerne symptomene på rusmisbruket, men at det kreves tett oppfølging og omsorg over tid. Og som vet at det koster penger.

Jeg er pårørende jeg også. Jeg har bare ikke tatt det helt inn over meg. Jeg har en yngre fetter på Vestlandet som har slitt med rusmisbruk og kriminalitet siden han var ungdom, med alt det har medført av trøbbel for hans mor. Min tante. Men de er så langt unna, og dermed lett ute av sinn.

Jeg har en fetter til, en litt eldre en. Idrettsmannen som etter karrieren ble finansmann, tjente store penger, investerte fortjenesten videre, og tjente mer penger…

…og glemte at han skulle ha betalt skatt av fortjenesten. Tapte den neste investeringen, ble ute av stand til å betale skattekravet, og måtte til slutt inn under statens gjeldsordning. Ble ufør og lever på trygd, flyttet til Thailand, med lett tilgang til billig alkohol og hvem vet hva. I hvertfall har adferden endret seg kraftig. Trusler og utpressing mot både bror og foreldre, som er min fetter, tante og onkel.

Og jeg tenker – hva gjør det med meg? Det gjør vondt, selv om jeg lever i min egen beskyttede boble langt unna. Hvor vondt må det ikke gjøre for dem som står enda nærmere?

Kan jeg gjøre noe?

Jeg kan kanskje ikke redde de to fetterne mine. Men jeg kan hjelpe deres nærmeste pårørende til å klare hverdagene ved å være nær, bry meg om dem. Vise dem at de ikke er alene. Det samme med ”kollegaen over gangen”, tilby seg å være nær. Forstående utenforstående.

Det skal ikke mye til for å hjelpe.

*også publisert i Erfaringsbloggen*

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier