Sitter på jobben, det er to dager før jul, og det er stille. Ingen telefoner som forstyrrer, nesten ingen som skravler i gangen. Det knatrer i et tastatur, og jeg hører at kontornaboen driver på med noen kartonger – rydding. Det er litt godt å være på jobben disse siste dagene før jul. Det er nemlig ikke her folk er!

Var ute en snartur i lunsjen, for å ta vaksina, you know, og på veien til vaksinekontoret så jeg hvor alle sammen var: Evig lange bilkøer på alle veier som fører til ett eller annet kjøpesenter. Jeg har aldri sett så lange køer, jeg! Og jeg har sett mange. Her i Oslo er det jo køer hver dag, men de er altså enda lenger idag enn noen gang før. Syns jeg, da.

Snø i lufta var det også, og hvitt på bakken. Det blir hvit jul i år, kald blir den også, og det er fint. Det betyr at jeg kan gå på ski, for det er oppkjørte løyper i Østmarka. De skal jeg benytte meg av. Dessuten er det fint med vinter og kulde av en grunn til, og det er at man kan fyre i peisen. Det liker jeg. Det er noe med den peisen som gjør at rødvinen smaker ekstra godt, syns jeg. Og gløggen. Og juleølet. Akevitten også, for den saks skyld.

Men, hei! Dette var en avsporing. Jeg skulle jo ikke snakke om bilkø og skigåing, for det driver jeg jo med hele tiden ellers. Ikke skulle jeg snakke om flaskeforets gleder heller, for slikt gjør man jo ikke. Det kan jo komme barn og lese her. Hysj.

Det jeg skulle var jo egentlig bare å ønske alle som dumper innom denne bloggen en riktig God Jul – og jeg tar med et riktig Godt Nytt År også i samme slengen, jeg!

*utejuletreet hjemme*

…den mest høstlige av dem alle.

Det er mørkt om morgenen når man drar på jobb, det er mørkt om ettermiddagen når man kommer hjem, ikke noe snø på bakken som lyser opp, bare mørk høst. Fyr på peisen hadde vært noe, men det får jeg ikke til her på jobben. Morgenkaffe foran peisen, det hadde vært noe! Hører du, jobben! Hva blir det til, skal vi ha noe kos her, eller?

Neida, det går jo ikke. Og det gjør ikke noe, for dagslyset kommer idag også, morgenkaffen med gode kollegaer var hyggelig, og det noen ganger litt uforståelige systemet som definerer meg kommer så smått i gang og fungerer.

Forkjølelsen sitter i, men det er bedre å være på jobb enn å sitte hjemme. Dét er kjedelig, det. Prøvde én dag denne uka, og holdt på å gå på veggen. Tar det som et tegn på at jeg er frisk nok til å være på jobb istedet, jeg.

I november.

Og da skjer det: Noen, ett eller annet sted, kommer på den glupe idéen å slenge ut en tanke om en lang-weekend i Athen i mai, med Kristi Himmelflygare, inneklemt dag og søttendemai. Ledsaget av det bildet her:

…og jeg fikk umiddlebart også noen andre assosiasjoner:

…sukk – hvor ble det av arbeidslysta???

Det er den dagen. Den første kalde dagen om høsten. Det er ca 1,5 grader ute, det regner. Soveromsvinduet har stått oppe om natten for å slippe inn frisk luft til å sove i.

Den friske men kalde luften har erobret hele huset. Vegger og gulv er gjennomkalde.

Det er lørdag, og jeg skal ingen steder. Bare være hjemme. Det er huskaldt. Jeg fryser.

Må fyre i peisen, tror jeg.

Og begynne å se i neste sommers sydenkataloger…

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer. Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen. 14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet. Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå. En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet. I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert. Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene. Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet. Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste. Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør. I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen. Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov. Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Jeg har tidligere i høst kommentert et par oppslag knyttet til Lars Sponheim og Venstre. Det var der hvor Sponheim mer eller mindre utilsiktet gav inntrykk av at det kunne bli aktuelt å samarbeide med Frp om regjeringsdannelse etter valget. Senere var han ute med et slags dementi på det, som i hvertfall i mine øyne bare bidro til å gjøre strategien enda mer utydelig.

Nå etter valget sitter vi med fasiten. Venstre falt under sperregrensen, de rød-grønne beholdt flertallet. Lars Sponheim trekker seg fra politikken, Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister. Men hva var det egentlig som skjedde?

Jeg tror det er mye som tyder på at Venstre lakk i begge ender, som professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hanne Marthe Narud, sier til Aftenposten. Jeg tror de mistet stemmer både til Høyre OG til Arbeiderpartiet.

Det interessante med den tanken er at om Venstre hadde turt å tenke annerledes og istedet sagt seg villig til å samarbeide mot venstresiden, slik Senterpartiet gjør, så kunne de kanskje beholdt de stemmene som nå gikk til Ap og kanskje kommet over sperregrensen? Og dermed fått betydelig større innflytelse enn det de får nå, som vaktbikkje overfor Ap i regjering?

Nå blir det vanskelig for Venstre. Med mindre de kommer opp med en ny sterk og karismatisk leder er det stor fare for at de ikke reiser seg igjen slik de gjorde da Sponheim kom inn på Stortinget i 1993.

Det syns jeg er synd.

Men jeg er glad for at Fremskrittspartiet ikke slapp til denne gangen heller.

Idag har jeg vært på foreldremøte på Speidern! Det vakte minner fra en fjern fortid hjemme i Arendal…jeg har nemlig vært med der også, for veldig, veldig, veldig lenge siden!

Det er guttungen som har begynt i Speidern. Han er ikke som oss andre i familien som liker å løpe og konkurrere, han er litt mer bedagelig av seg. Og det skal han få lov til å være, men han får ikke lov til å bare ligge på sofaen og se på tv, eller å spille data. Noe skal han aktiviseres med, og Speidern virker som et fin sted. Mye lek og friluftsliv, og mye fin holdningslære. Respekt for hverandre, respekt for naturen, og lære å leve i naturen. Spennende!

Han begynte forrige mandag, og allerede til helga skal han være med på haik (bare han blir frisk av en slitsom forkjølelse). Og til sommeren, kanskje utenlandstur? Da jeg la fram den for ham fikk han stjerner i øynene, og var helt med da jeg proklamerte at sånne turer var forbeholdt dem som viste en viss iver og deltagelse. Det er jo tross alt ikke gratis.

 

Dessuten traff jeg igjen bestevenninna hans fra barnehagen for seks år siden, hun går også der. Da ble han ekstra blid!

Jeg tror det blir bra for ham, jeg.

Alltid beredt!

Det er Stortingsvalg om tre uker, og enda er det tid og rom for både politiske og taktiske vurderinger og analyser av de ulike alternativene man kan stemme på.

Ingen er perfekte, det gjelder på mange områder. Det gjelder i hvertfall i politikken! Det finnes ikke et eneste parti som det er mulig å være enig  i alt og ett med. Derfor blir det kompromisser, og det blir å finne ut hva som er det viktigste for meg i hvert enkelt valg.

Dette valget er annerledes enn alle andre stortingsvalg jeg har vært med på. For første gang er det en reell, ja til og med veldig stor, sjanse for at Fremskrittspartiet kommer i regjering. Med Siv Jensen som statsminister. Det er en tanke jeg ikke liker.

Derfor er det en forutsetning for meg at det partiet jeg skal stemme på ikke medvirker til at Frp kommer i regjering. De rød-grønne partiene er selvsagt å stole på i den sammenhengen. Det er helt klart. I tillegg har både Krf og Venstre vært veldig tydelige på at de ikke vil bidra til dannelsen av en regjering der Frp deltar, eller være støtteparti for en slik regjering i Stortinget.

Krf er ikke et parti jeg vurderer som aktuelt, for å si det pent, men Venstre kunne være det. Helt til idag…

Idag er formann Lars ute og rir, og sier at han ikke på prinsipielt grunnlag vil motsette seg en regjering med Frp-deltakelse. 

– Uansett hvilken annen regjering det blir enn den vi ønsker, så vil vi være i opposisjon til den. Og da vil jeg fra sak til sak prøve å få mest mulig gjennomslag for vår politikk, sier han til avisen.

Dersom de rødgrønne partiene taper valget, kan Frp som det største opposisjonspartiet få i oppdrag å danne regjering. Venstre kommer ikke nødvendigvis til å felle en slik regjering, sier Sponheim til Klassekampen.

Da blir det som Jens Stoltenberg sier, at en stemme til de borgerlige partiene, inkludert Venstre, er en stemme til Frp i regjering og Siv Jensen som statsminister. I Oslo sitter Frp i regjering sammen med Høyre, og med støtte fra Venstre. Hvis det blir et regjeringsskifte etter valget, er det mest sannsynlig at vi får en tilsvarende løsning på riksplan.

Der ble det ett alternativ mindre, gitt…

Se der – klarte å logge meg inn i bloggen også etter ferien, ikke verst etter å ha latt den ligge brakk i ukevis!

Jeg har altså hatt ferie, den varte i fire uker, og som for så mange andre så ble sommerferien våt i år. Det våte kom ofte ovenfra, men det skal sies at det våte også ganske ofte kom av bading. Det har ikke vært veldig bra sommervær, men det har ikke vært helt ille heller, altså!

Italia

Første delen av ferien tilbrakte vi i Italia, for å løpe o-løp. Det var egentlig junior-VM, men i tilknytning til mesterskapet ble det arrangert et 5-dagers publikumsløp, som samlet 3 000 deltagere, hvorav 1300 norske. Løpene gikk i Trentino i Dolomittene, helt nord i Italia, på steder som Mezzano, Passo Rolle (2000 moh) og San Martino di Castrozza. Herlige steder, nydelige byer, vakker natur – og mye VÆR!

Jeg overdriver ikke – vi hadde regn hver dag og vi hadde tordenvær hver dag i en uke. Og da ikke sånt fisletordenvær som vi har her hjemme, nei skikkelig høyfjellstordenvær, der lyden av tordenbrakene ble forsterket mellom fjellveggene. Litt skremmende, men aller mest fascinerende var det, og heldigvis så var det også perioder med fint vær innimellom, som for eksempel den dagen vi tok gondolbane opp til La Rosetta, en fjelltopp på 2743 moh.

Venezia

Etter at løpene var ferdige hadde vi noen dager ekstra, pga billigere flybilletter i uka enn i helga, som vi benyttet til å dra til Venezia. Det angret vi aldri på…

Vi fikk hotell i Mestre, som er en by på fastlandet innenfor Venezia. En heller trist og uspennende by, syntes vi, helt til vi tilfeldigvis dumpet opp i denne vakre piazzaen:

Det var likevel Venezia som var høydepunktet. Vi brukte to hele dager til å gå i byen og å ta båt på Canal Grande, var ute på Lido og badet, og storkoste oss hele tiden. Fullt av turister overalt, byen er vel en eneste stor turistfelle, men likvel så unik at vi virkelig nøt hvert minutt. Venezia anbefales!

Canal Grande

Gondoler (ikke oss her, nei…)

Selvsagt måtte vi bade også, dette er like nord for Lido de Venezia.

Hjem igjen

Etter dette var vi klar til å reise hjem igjen, til ferie på hytta i Fredrikstad, besøk i Arendal (med innlagt konsertbesøk på Canal Street Jazz- og Bluesfestival), før ferien ble avsluttet med fynd og klem: Grenserittet, 80 km sykkelritt fra Strømstad til Halden 1. august.

Sørlandssommer.

Bo Kasper på Canal Street i Arendal

Målgang Grenserittet etter tre timers sykling.

Så var det bare å kreke seg på jobb på mandagen. Og sånn går nu dagan…

Mandag kveld, andre pinsedag. Varmt i lufta. Rødvin på terrassen.

Life is good.

Mens finalen i Champions League spilles leser jeg følgende utsagn fra en Manchester United tilhenger:

«United, barna, kona. I den rekkefølgen».

Fortsatt noen som lurer på om fotballfans er gale?

*gremmes*