Tøff, men god lesning

Jeg har lest Khaled Hosseinis «Tusen Strålende Soler».

Den siste delen ble lest på toget til Arendal igår. Jeg hadde tenkt å ha den med på ferie for å lese den ferdig der, men jeg greide ikke å la den ligge så lenge.

Det er en utrolig sterk historie som fortelles. Om kvinneundertrykkelse, kamp for å overleve, om tro, håp og drømmer, og om knuste illusjoner. Om Mariam og Laila, om barna Tariq, Aziza og Zalman, og om Rasheed, den brutale ektemannen som vel selv også er et offer – offer for en kultur som krever at mannen er overhode i alt, og et æresbegrep som er vanskelig å forstå.

Boken forteller også en viktig historie om Afghanistan. Den trekker linjene langt tilbake i tid og viser et tidlig sivilisert samfunn som ble rasert av ulike krigsherrer: Sovjeterne, Hektmatyar, Dostum, Najubullah og Taliban.

Boken er drivende godt skrevet, den går rett i hjertet på deg, og gir deg tårer av både smerte og glede. Mest det første, for den er hard, veldig hard. Men slutten, den jeg leste på toget igår, den gir en lysning for håpet og troen på en bedre framtid.

Anbefales på det sterkeste.

Nå må jeg finne noe annet å lese i ferien… :o)

Reklame